Er dette tiden for mindre åpenhet i havbruksnæringen?

«Folk stiller stadig høyere krav. Krav til at næringen tar et aktivt miljøansvar, at dyrevelferd tas på alvor og at næringen opptrer på en åpen, ærlig og usminket måte.» Slik avslutter fiskeri- og havminister Cecilie Myrseth (AP) sin ytring på nrk.no onsdag 15. november.

De siste ukene har havbruksnæringen på Island, på Vestlandet og her i Trøndelag, med rette, fått kjørt seg i nasjonale media med oppslag om dårlig fiskevelferd.

Det er bra at slike saker blir avdekket. Det viser at tilsyn fungerer og at aktørene må stå til rette for sin aktivitet.

Havbruksnæringen, med alle sine utfordringer og muligheter, er fortsatt bare i overkant av 50 år gammel. Men i motsetning til olje og gass, har havbruksnæringen, under forutsetning av at man klarer å løse dagens utfordringer, evighetens perspektiv.

Forhåpentligvis kommer sjømatnasjonen Norge dit, at vi kan drive fiskeri og havbruk inn i evigheten. Dette fordi vi har forvaltet ressursgrunnlaget rett og lagt reell bærekraft til grunn i alt vi gjør.

I tillegg til rett forvaltning er vi avhengig av en generell kunnskap i befolkningen vår. Det er befolkningen som velger sine folkevalgte, som igjen lager lovverket som næringen skal operere innenfor.

Statsråden er også inne på viktigheten av åpenhet og tillit, både i sin ytring på nrk.no og i Debatten torsdag 16. november. I dag finnes det en ordning som legger til rette for dette, og hvor besøkende får kunnskapen fra dedikerte, og i flere tilfeller uavhengige, formidlere.

I 2008 initierte daværende fiskeriminister Svein Ludvigsen ei ordning hvor havbruksselskapene kunne få en tillatelse (til å produsere fisk) mot at de åpnet opp produksjonen sin og la til rette for åpenhet gjennom å invitere folk flest «ut på merdkanten».

Ordningen som kalles visningstillatelser, har altså til hensikt å bedre kunnskapen om havbruk hos publikum. Nettopp det statsråden ønsker.

Nå er imidlertid denne ordningen i spill etter at havbruksutvalget foreslår å trekke inn disse visningstillatelsene. Utvalget synes å mene at dette er offentlige penger på avveie og at det er bedre å auksjonere bort tillatelsene på markedet og dermed gi staten en engangsinntekt eller kortsiktig profitt om du vil.

Gitt at havbruksnæringen kan ha evighetens perspektiv, blir en slik tilnærming veldig kortsiktig og tar ikke høyde for at befolkningen i sjømatnasjonen Norge også trenger lett tilgjengelighet til og kunnskap om næringen og aktørene også inn i fremtiden.

Ordningen med slike tillatelser fungerer. Siden 2008 er det nå over 30 ulike steder langs hele kysten, fra Kristiansand til Kirkenes, som gir besøkende et balansert og godt innblikk i havbruksnæringen. Et innblikk i både utfordringer og muligheter.

De aller fleste stedene får du som besøkende bli med ut på merdkanten eller inn i produksjonslokalene, i små grupper og med egne pedagoger for med selvsyn se på ulike arbeidsoperasjoner, utfordringene med biologisk produksjon og ta del i hverdagen til de ansatte i næringen.

Kystmuseet, en del av Museene i Sør-Trøndelag, har siden 2012 samarbeidet med en stor aktør i næringen. Vi har vært med på både opp- og nedturer og bygget tillit til hverandre over tid. Vårt utgangspunkt er at havbruksnæringen, som jo er til dels omdiskutert, må formidles ut til folk flest på en balansert måte.

Hvorfor er de bare opptatt av penger?

Stian er Salmar-ansatt, LO-leder og Senterparti-politiker: – Jeg blir litt sånn dritten i midten

For oss er det ikke viktig om man er for, nøytral eller imot næringen etter et besøk hos oss. For oss er det viktig at besøkende får et bedre kunnskapsgrunnlag for å ta et eget standpunkt. Vi snakker åpent om utfordringene til næringen, samtidig som vi formidler hva som gjøres for å løse disse.

En av våre viktigste erfaringer så langt er at majoriteten av de besøkende er overrasket, både over åpenheten og tilgjengeligheten. De fleste har lav kunnskap om næringen, men likevel ofte sterke meninger.

Utenlandske besøkende, inkludert oppdrettere og myndighetspersoner, blir positivt overrasket over ordningen, det er ikke vanlig at industri er åpen for folk flest. Denne formen for transparens må vi ta vare på. Det er ikke alltid like enkelt, men vi er trygge på at det er det beste i det lange løpet.

Det kan godt hende at ordningen med tillatelsene må videreutvikles. At vi må komme frem til et felles sett med nasjonale føringer og vilkår for hvordan denne viktige kunnskapsbyggingen skal fortsette.

Nært der det faktisk foregår og med den åpenheten som er nødvendig i 2023. Det tror jeg de involverte aktørene er klare for.

Rapporten (NOU 2023: 23) til havbruksutvalget er nå ute på høring fram til januar og etter det er det opp til politikerne. Det vil være synd om sjømatnasjonen Norge ikke skal kunne ta seg råd til å videreutvikle en ordning som handler om innsikt, åpenhet og tilgjengelighet til en av landets største eksportnæringer, men heller jage kortsiktig profitt ved å konvertere tillatelsene og selge til høystbydende.

Hva mener du? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no eller delta i debatten i kommentarfeltet nederst – og husk fullt navn!