Jeg frykter det høye arbeidspresset ved universitetene i verste fall fører til økt selvmordsrate blant studentene.
Jeg gikk nylig tilbake til fulltidsstudier etter noen år som arbeidende deltidsstudent. Jeg husket studenttilværelsen som forholdsvis bedagelig, men ble overrasket over hvor rigid dette livet nå har blitt.
Før pandemien var fagene mine definert rundt en eller to større semesteroppgaver i midten av semesteret og deretter eksamen. Hvordan du valgte å legge opp løpet rundt dette var i stor grad opp til deg selv. Om du hadde vansker med en frist fordi noe kom opp så var instituttet som regel behjelpelige og forståelsesfulle for dette og åpen for å finne en løsning.
Nå ble jeg møtt med arbeidskrav som skulle inn nesten så fort påmeldingsfristen for fagene var gått ut, obligatoriske seminarer og forelesere som høylytt proklamerte at den minste overskridelse av frister måtte ha godkjent legeerklæring for å i det hele tatt vurderes.
Arbeiderpartiet har for all fremtid mistet min stemme
Vi må lage en skole som de unge mestrer og trives i
Takk for et verdig standpunkt, ordfører
Som humaniorastudent er dette en struktur jeg i all hovedsak forbinder med ingeniørfagene på Gløshaugen, med sitt høye tempo og kaffenarkomane arbeidsvrak. Jeg har bodd med en del studenter derfra gjennom årene som alle har hatt betydelig høyere arbeidsmengde enn meg selv. Mange av dem har også slitt mer med følelser av stress, angst, depresjon og manglende mestringsfølelse enn meg og mine medstudenter. Jeg har ofte spurt meg selv om det er hensiktsmessig å ha obligatoriske øvinger og lab-oppmøte uke inn og uke ut når man ser hva det gjør med folkene som står i det? Men jeg har avskrevet dette som at jeg bare ikke har en god nok forståelse for behovene i et realfagsløp.
Men nå som dette har begynt å krype inn i fagfelt jeg har langt bedre erfaring med, mistenker jeg at svaret er nei. På ett av disse seminarene jeg nå må møte på, snakket jeg med en langt yngre og mer uerfaren student. Han hadde smått blodsprengte øyne og kunne fortelle at han i en ukes tid hadde slått hodet i veggen i frustrasjon over et av arbeidskravene som snart skulle inn, til liten effekt. Arbeidskravet i seg selv var ikke all verdens, men jeg skjønner godt at han var stresset med tanke på ordlyden i oppgaven.
Han hadde enda ikke lært å navigere mellom hva oppgaveteksten sa og hva oppgaven i praksis spør om, og instituttet hadde ikke akkurat hjulpet han på vei. Hadde dette kommet senere i semesteret, slik det gjorde før, ville han hatt mulighet til å sette seg bedre inn i fagfeltet og spart seg for en uke med unødvendig stress.
Flere forsvarsboliger er ikke god nok sikkerhetspolitikk
Mor Swift og amerikanske verdier i endring
Som en gedigen hjemmealenefest
Jeg leste i forrige uke en sak fra The New York Times om en selvmordsepidemi ved et polyteknisk universitet utenfor Boston og hvilke grep skolen gjorde i møte med utfordringen. Artikkelen var i stor grad preget av sorg og fortvilelse ved fakultetet, samt at oppgaver rundt mental helse og rådgivning de ikke hadde noen kvalifikasjoner for, likevel falt på de ansatte. De hadde ikke hatt noen plan i forkant. Da tragedien rammet dem, var de ikke beredt på å møte det.
Jeg håper NTNU og andre norske universiteter velger å være mer proaktive. At løsninger kan komme på banen før nok studenter mister håpet og tar mørke valg de ikke kommer tilbake fra. Før de blir tvunget til å bry seg. Det har ikke lykkes meg å finne noen statistikk for selvmord blant studenter generelt eller tilknyttet NTNU spesielt, men ifølge Studentenes helse- og trivselsundersøkelse (SHoT) fra 2022 har nesten én av fire studenter hatt seriøse tanker om å ta sitt eget liv. Én av tjue har forsøkt det.
La det synke inn. Én av tjue studenter har aktivt forsøkt å ta sitt eget liv. Det er hele fremste rad i en forelesningssal. Da har det lite å si hvor flinke ingeniører og akademikere du utdanner. Om ikke denne utviklingen snur, har NTNU og andre norske universiteter etter mitt syn feilet i sitt samfunnsoppdrag. Det frykter jeg de i dag er på god vei til.
Hva mener du? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no eller delta i debatten i kommentarfeltet nederst – og husk fullt navn!
Adresseavisen og NTNU inviterer til Ungdommens klimatoppmøte Trøndelag 2024! Les mer her!