Mushaga Bakenga Fotballspiller og spaltist i Adresseavisen

Fjellvettregel nummer åtte er «ingen skam å snu». Folkevettregel nr. 1 burde være «ingen skam å be om hjelp.»

Publisert: Oppdatert:
Du leser nå en kommentarartikkel. Den uttrykker skribentens mening.

Jeg er ikke forelder selv (ennå), men jeg er idrettsutøver og har en gang vært barn. Jeg har selv kjent på hvor viktig idrett og organiserte fritidsaktiviteter er for egen utvikling – både fysisk og psykisk, og det er nok ikke en følelse jeg er alene om. Idrett- og fritidsaktiviteter lærer oss å samarbeide, bygger samhold og sosiale ferdigheter og styrker selvbildet. Det gir glede, tilhørighet og mestringsfølelse. Alt dette følger med videre i livet og gagner storsamfunnet når barna vokser opp.

En studie gjennomført av OsloMet, viser at tre ganger så mange nordmenn slet økonomisk i 2023 sammenlignet med året før. Samme studie legger frem at andelen nordmenn som sier de har kuttet ned på forbruket sitt for å ha råd til mat, økte fra 11 prosent i fjor sommer til 28 prosent nå i mars.

Strammere økonomi betyr at de som allerede har minst, får enda mindre til overs. Og når man må kutte kostnader for å prioritere mat, strøm og andre nødvendigheter, er det ofte barnas idretts- og fritidsaktiviteter som ryker først.

Denne tendensen er ikke ny.

Siden 2016 har Sparebank 1 kartlagt kostnadene norske barnefamilier har i forbindelse med idrett. I 2022 fortalte 20 prosent av de spurte foreldrene at de hadde valgt å ta barna sine ut av idretten fordi de ikke lenger har råd. 30 prosent hadde med vilje unngått å introdusere barna for idrett av samme grunn, og 22 prosent måtte ty til kreditt for å dekke kostnader i forbindelse med barneidretten.

I barneidrettsbestemmelsene fra 2015 heter det at «alle barn har rett til å delta i idrett uavhengig av familiens økonomi eller engasjement». Når vi ser tallene fra disse undersøkelsene og hører om venner og naboer som har måttet ta barna ut av fotballen eller turninga for å få råd til mat, ser vi at barneidrettsbestemmelse ikke lenger praktiseres.

I 2021 gjennomførte Norges idrettshøgskole en landsomfattende studie om påvirkningen fysisk aktivitet har på barn og unges læringsutbytte. Etter gjennomført studie var det liten tvil: Barn og ungdom lærer bedre dersom de er fysisk aktive. I tillegg vet vi at én times fysisk aktivitet om dagen kan forebygge en rekke livsstilssykdommer og helseplager – hos både barn og voksne.

Vi vet altså at bevegelse og aktivitet – helst sammen med andre – er nødvendig for å opprettholde god livskvalitet. Det er, etter min mening, så grunnleggende for barns psykiske og fysiske utvikling at det burde kategoriseres i første ledd av Maslows behovspyramide. Derfor burde ikke ansvaret og kostnadene forbundet med fysisk aktivitet ligge på individnivå. Det burde være et kollektivt ansvar – spesielt i et velferdssystem som Norge.

Fysisk aktivitet er velferd, og velferdsstaten bør ta regninga.

Det gjør de også – til en viss grad. Flere idretts- og parkanlegg rundt i landet finansieres av velferdsstaten. Det finnes noen kommunale fritidstilbud med lave kostnadsnivå. Men når såpass mange barn og unge stadig står uten mulighet for organiserte fritidsaktiviteter, ser vi at tilbudet ikke er stort nok. Det må gjøres mer.

Jeg mener dette ansvaret bør ligge på politikerne våre. Men frem til de begynner å følge med i timen og får dette med seg, vil jeg applaudere de private aktørene som anser dette som det kollektive ansvaret det er, og faktisk bidrar. Vi bruker mye spalteplass på å kritisere de bemidlede menneskene som ikke gjør nok for å bidra til storsamfunnet, men vi bruker ikke i nærheten nok tid og energi på å rose de som faktisk gjør det.

Mange aktører i næringslivet bidrar til å bygge ut anlegg i sine nærområder, noe som gjør det enklere for lag og foreninger å gi barn og unge et godt tilbud. Eller de støtter lokale foreninger med tiltak direkte rettet mot barn og unge. Og det finnes faktisk flere stiftelser, ordninger, stipender og fond som kan bidra til at færre faller utenfor på grunn av dårlig økonomi. Men de får for lite oppmerksomhet. Og det gjør at de som faktisk trenger denne bistanden, ikke vet om hjelpen som finnes.

Listen over muligheter til å få hjelp er lang, men den kunne gjerne vært enda lengre. Det skal nemlig ikke være en økonomisk utfordring å sende barna på fotballtrening i et av verdens rikeste land.

Hva mener du? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no eller delta i debatten i kommentarfeltet nederst – og husk fullt navn!