Når man «tar en for laget» i det offentlige, er takken lavere pensjon. Mange har lest Adressas oppslag om sykepleier Marie Roen Harstad. Harstad ble oppfordret til, og ønsket å jobbe etter særaldersgrense og generell pensjonsalder. Hun sitter nå igjen med pensjonsutbetalinger lavere enn minstepensjon. Helt til slutt i oppslaget siteres Arbeiderpartiets Tuva Moflag på at organisasjonene har skyld i «samordningsfella», siden man i 2009 insisterte på å beholde bruttogarantien. Moflag har nettopp vært deltaker i ei høring, der Unios Eirik Orskaug forklarte at dette ikke var noe man ba om. Dette var noe daværende arbeiderpartiledede regjering vedtok etter at forhandlingene om pensjonsreform var over. Tidligere leder i Fagforbundet, Jan Davidsen, deltok i samme høring. Han er nå leder i pensjonistforbundet. Han var tydelig på at den gangen regjeringen ensidig innførte regler som fører til samordningsfella, så fikk de klar beskjed fra arbeidstakerorganisasjonene og pensjonskassen om at dette ikke var lurt. Adressa fulgte opp artikkelen om samordningsfella med en lederartikkel dagen etter. Der argumenterer de med at systemet må «moderniseres» sånn at det «lønner seg å jobbe».

Ære være alle dem som fortsatt har arbeidshelse og energi til å stå i jobb som sykepleier ut over det som kan kreves. Disse må både sikres ei lønn som står i forhold til kompetansen de besitter, og pensjonsforhold som ikke gir dem en livslang ulempe. Det er det lett å være enig i og støtte. Da må regelverket endres. Forutsetningen er at dette endres slik at de som ikke har noe valg, ikke taper. Enhver «modernisering» når det gjelder pensjon, kan føre til at alle ikke sikres godt nok. Samordningsfella er et godt eksempel på akkurat det.

For å være helt tydelig så krevde Norsk Sykepleierforbund, i forhandlinger om pensjonsreformen, at man sikret et levelig pensjonsnivå for våre medlemmer som blir uføre og som må gå av før pensjonsalder. Når gjennomsnittlig avgangsalder for sykepleiere er 58 år, sier det mye om hvilke arbeidsforhold som tilbys.

I disse dager står flere av fylkets kommuner og begge våre sykehus på kanten av et økonomisk stup. De trekker med seg overforbruk inn i neste års budsjetter. For dem alle er behandlingen knallharde kutt. Det skal ytes minst like mye som før. For sykere pasienter enn før. Med sterkt redusert kostnad. Det finnes ingen som får dette regnestykket til å gå opp. Ansvaret for å strekke seg overføres til den enkelte sykepleier.

Når helsetjenesten er så presset som dette, og mange ikke orker å stå i jobb fram til ordinær pensjonsalder, er vi helt avhengige av pensjonistene som har overskudd til å jobbe. Vi erfarte det under pandemien, og behovet er der fortsatt. Da er det ille at slike som Marie Harstad blir økonomisk straffet for faktisk å gjøre det helsevesenet og arbeidslivet trenger. Det er ikke vanskelig for oss å se at pensjonssystemet må tilpasses slik at de få som både kan og vil jobbe, ikke taper på det. Det vil det offentlige uansett tjene på. Vi kan selvsagt ikke akseptere at tilpasningen skjer på bekostning av flertallet som må gå av. Til det er dagens arbeidsforhold i helsevesenet altfor tøffe.

Hva mener du? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no eller delta i debatten i kommentarfeltet nederst – og husk fullt navn!