Annbjørg Horgar døv, tegnspråklig, sivilingeniør og vararepresentant for SV i Trondheim bystyre
Publisert: Oppdatert:
Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for debattantens egen holdning.

Et ableist samfunn som vi nå lever i, er et samfunn der individer uten funksjonsnedsettelser blir behandlet som standarden på «normalt liv». Ableisme er å tro at funksjonsnedsettelser gjør oss mindre gode eller at vi ikke fortjener ordninger som lar oss leve våre liv og bli inkludert i samfunnet. Det medisinske synet på døvhet er at det er et lyte som må korrigeres, og preger hele systemet. Tilgangen til norsk tegnspråk er blitt kraftig redusert bare de siste årene. Foreldre kjemper for barnas språkrettigheter og for tilgang til språkarenaene. Andre foreldre har «funkofobi» og er redde for at tegnspråk skal hemme talespråk. Begge fordi staten og kommunene ikke har tatt ansvar, men utøver ableisme.

Funkofobi: Fordommer eller motvilje mot personer med funksjonsnedsettelser (Bokmålsordboka. Språkrådet og UiB)

Døve voksne er viktige språkmodeller for barna, men flere utsettes for «audisme», og presses ut av språkarenaene. Tilbakeholdelse av informasjon, usynliggjøring og mistenkeliggjøring, for å nevne noe. En direkte konsekvens er tap av viktig tegnspråkkompetanse, parallelt med at kommunene har mangel på nettopp tegnspråkkompetanse. Mange kjenner til uttrykket om «glasstak» for kvinner i karriere. Døve barn møter glasstaket allerede i barnehagen, fordi deres muligheter for å bli lærer med tegnspråk som morsmål forsvinner sammen med språkmodellene. Kommende generasjoner vil mangle døve lærere som kan undervisere i og på tegnspråk, og blir fratatt språk, kultur og identitet.

Audisme: Forestillingen om at man er overlegen basert på ens evne til å høre eller oppføre seg på samme måte som en som hører (Tom Humphries, The Making of a Word: Audism, 1975)

Språkloven slår fast at som språklig og kulturelt uttrykk er norsk tegnspråk likeverdig med norsk. Norsk tegnspråk, døvekultur og språkmiljø har en egenverdi. Kommunene har et ansvar for å innhente kunnskap, fremme språk og stanse diskriminering, men vet og gjør altfor lite. Det er avgjørende å ta til seg innspillene fra døvesamfunnet og prioritere å styrke og støtte tegnspråkmiljøet. For å kunne gjøre det, må vi sørge for kunnskap. Vi må ha begrep for å kunne sette ord på handlingene og hvorfor vi reagerer som vi gjør. Hva internaliserte holdninger gjør med oss alle.

Handlinger som å blande seg inn for å hjelpe døve til å kommunisere, å be døve munnavlese, å nekte å ha tolk. Å forutsette at de med bedre tale er overlegne, å be døve tone ned ansiktsuttrykket fordi det gjør andre ukomfortable, å nekte å forklare døve hvorfor alle rundt ler: «Glem det, det er ikke viktig». Å vie en betydelig mengde undervisningstimer for et døvt barn til munnavlesning og taleterapi på bekostning av faglig og sosial læring.

Dokumentarserien «Gåten Agnes» som gikk på NRK vinteren 2022 viste hvordan audismen, ableismen og funkofobien rammet Agnes Waade og hvor farlige holdningene kan være. NRK sender nå nye dokumentarserien «Ål Inn», som skildrer inkludering gjennom tegnspråk, identitet og tilhørighet. Og hvordan integreringstanken kan slå feil.

Trondheim kommune har tegnspråklige barnehage, grunnskole, dagtilbud, botilbud, omsorgsboliger, sykehjem, arbeidsmarked og voksenopplæring. Med dette er kommunen arbeidsgiver for mange døve arbeidstakere og lærlinger. Kommunen har derfor en viktig rolle i å bekjempe audismen på alle arenaene og sette inn forebyggende tiltak gjennom økt kunnskap og varslingsrutiner.

Audisme, ableisme og funkofobi er et samfunnsproblem og et politisk ansvar, og må settes på dagsorden.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!