Over natten endret gymtimene på skolen seg til å bli undervisning i hvor fort og i hvilken retning vi skulle løpe om en granat landet ved siden av oss. At jeg lærte akkurat dette, reddet livet mitt bare noen måneder senere. Året var 1990. Verden jeg kjente, den rolige, stabile, fredfylte verden, var borte. Den fredelige hverdagen slik vi kjente, fantes ikke lenger. Nå var det krig.
Strømmen forsvant, butikkhyllene ble tomme og butikkene stengte etter hvert. Vann hadde vi bare en time om dagen, da gjaldt det å fylle kanner. Kontakten med resten av verden ble kuttet. Vi var overlatt til oss selv. Krig var den nye normalen.
Jeg har snakket om dette i årevis. Hvor absurd det oppleves å gå fra fred til krig. Ja, krigen på Balkan var en prosess som startet etter Titos død, men for oss vanlig dødelige gikk det fra fred den ene dagen til krig den neste. Vi satt også da og hørte på politikere som snakket om at krigen ikke kunne skje. Datidens bosniske president, Alija Izetbegovic, snakket om fred. Jeg forsto i ettertid at vi ikke eide militær makt. Izetbegovic visste at om det brøt ut krig, hadde ikke vi bosniere mulighet til å forsvare oss. Det endte med et folkemord. Etnisk rensing og lidelse videreført i generasjoner.
De klamrer seg til forelskelsen. I neste øyeblikk kan de bli drept
På slutten av 90-tallet var jeg en ny landskvinne her i Norge og godt i gang med integreringsprosessen. Med erfaringer fra Balkan i ryggsekken spurte jeg fra tid til annen folk om ikke grensa til Russland var en sikkerhetstrussel. Det er ikke ofte en liker å bli ledd av, men akkurat i dette tilfelle følte jeg på en lettelse da mine norske venner lo av meg da jeg stilte dette spørsmålet. Da er jeg vel trygg her i Norge, tenkte jeg. Det siste jeg ønsket meg er å oppleve to kriger, som min farmor gjorde.
Som barn lyttet jeg til hennes historier om hvordan hun gjemte brev i flettene sine og var kurer for motstandsbevegelsen under andre verdenskrig. Lite visste vi at hun skulle oppleve enda en krig. Jeg husker også at hun senere sa at 90-tallets grusomheter i Bosnia var langt verre enn det hun opplevde under andre verdenskrig.
I dag hører jeg statsminister Jonas Gahr Støre berolige oss på NRK. Han sier tydelig at folk ikke skal være redde for at det skal bli krig i Norge. Det kommer etter at samme kanal akkurat har meldt om en ny trusselvurdering som viser at verden er farligere enn for ett år siden og at analyser viser store mangler i forsvaret vårt. Jeg tror ikke Støres ord gjør noe forskjell for frykten mennesker kan kjenne på nå. Frykt har sitt eget liv.
Scenarioer som før virket utenkelige, er nå dessverre realistiske
Det siste jeg vil er at denne teksten skal fyre opp under andres frykt, men jeg har noen erfaringer de fleste nordmenn ikke har. Jeg har opplevd at et sivilisert samfunn kollapser. At hverdagen går fra fred til krig over natta. Sist jeg var hos fastlegen, spurte jeg om leger har trening i å håndtere en krig. Ja, sånn har det blitt. Mange er redde for at det skal bli krig i Norge. Jeg er også én av dem. Plutselig er det ikke latterlig å snakke om trusselen som ligger i det at Norge grenser mot Russland.
I motsetning til Støre vil jeg ikke si at vi ikke må være redde. Jeg vil heller si at nei, vi vet ikke. Det kan bli krig, det kan hende det ikke blir krig. Det vi vet er at vi er i en situasjon som trigger frykt. Den frykten må vi forholde oss til. Vi må stå i den og prøve å ikke bli styrt av den. Jeg aner ikke om det blir krig eller ikke, men jeg skal snakke for fred så lenge jeg puster. Fred er eneste utvei. Samtidig skal jeg være forberedt på dager uten strøm, mat og vann. For jeg glemmer aldri at det siste Ratko Mladic sa til bosnjaker før han gikk inn i Srebrenica med sin hær for å slakte dem i 1995: «Dere skal ikke være redde».
Vi vil gjerne høre dine tanker om tida vi står i. Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no eller delta i debatten i kommentarfeltet nederst – og husk fullt navn!