Det skrives mye om store mengder «ungdommer» som henger på kjøpesenter og lager kvalm om dagen. Som en tidligere ungdom som selv «hang» på torget, kjenner jeg en smålig provokasjon innvendig.
Vi var vel over hundre ungdommer den gangen også, som på skift hang utenfor McDonald's og torget. Vi levde på boller og cola fra Rema 1000. For her fant vi noe vi ikke hadde andre steder, og det var tilhørighet. Jeg vet mange av oss endte opp på gal side av loven, og mange med rusproblemer. Men de fleste har det gått overraskende bra med.
Jeg vet også at vi ikke hadde voksne som hadde interesse for oss. Vi var en pest og en plage uansett hvor vi var. Flere var kasta ut av egne hjem før fylte sytten. Flere kunne ikke kommunisere med egne foreldre på grunn av diverse problemer, som vold, nullinteresse for våre tanker og meninger, og generell omsorgssvikt. Flere var udiagnostiserte og ikke plukket opp av skolesystemet. Flere av oss var traumatiserte, og prøvde å beskytte oss selv mot en iskald verden. Og det var de «tøffeste» av oss som beskytta de svakeste.
Interessert i debatt? Les flere innlegg her!
Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe
Aggressive ungjenter skal ha brukt vold på kjøpesenter: – Kaotiske tilstander
Mange av oss var utskudd på skolen, og hadde lite venner der. Vi fant hverandre, og i noen tilfeller ble det livslange vennskap som har hjulpet flere av oss.
Vi gjorde alle ting den gangen. Ting vi absolutt ikke er stolte av i dag. Vi testa grenser, både egne og andres. Vi måtte jo vise at vi var tøffe, og at ingenting skremte oss. I de få tilfellene det ble slåssing eller tull, var det som oftest ungdommer fra andre kanter av byen vi braste sammen med. Vi var jo inndelt i bydels «gjenger». Torggjengen mot migogjengen, mot cha mafia, mot sørsida, osv.
Vi prøvde litt av hvert. I de fleste tilfeller hasj og alkohol. Men ingen tvang noensinne meg til å prøve noe.
Etter en tid kom det et tilbud til byen. Et tilbud om et varmt sted å være på, sammen, med billig mat (like billig som en pakke boller og en flaske cola!), fult av voksne som var rede til å stille opp. De dømte ingen, og hjalp alle. Mange av oss hadde nok hatt et mye verre liv nå om ikke 22b i regi av Salem menighet hadde åpnet dørene og latt oss inn i varmen.
De hjalp ungdom inn på avrusning, stilte opp med arbeid for ungdom som var dømt til samfunnsstraff, åpnet boliger for ungdom og unge voksne som sleit med å finne seg bosted, snakket med oss, trøstet oss, og presset oss aldri inn i verken deres religion eller livssyn. De var kun ute etter å hjelpe.
Uten dem er jeg ganske sikker på at min tilværelse i dag hadde vært ikke-eksisterende.
Det vanskeligste er å bare være
Noen av mine beste minner er fra det lille lokalet i prinsens gate 22b. En varm kopp kaffe i hånden, Johnny Cash på anlegget, og en gjeng ungdommer som synger av full hals og ler. En varm middag eller baguette med ost og skinke for småkroner. Gaming inne på spillrommet. Eller slarving rundt spisebordet med alle sammen. En så stor ansamling av så forskjellige mennesker skal du lete lenge etter. Og vi gikk så bra sammen!
Dette stedet ble dessverre stengt ned for noen år siden.
Det fantes flere tilbud, men de andre stedene var ikke like varme og innbydende. De voksne var ikke like enkle å forholde seg til. Jeg må ærlig innrømme at jeg savner de voksne den dag i dag. De var gode forbilder og rollemodeller for meg. Og om dere leser dette; Tusen takk for jobben dere gjorde, og tusen takk for at dere brydde dere om oss!
Hvorfor eksisterer ikke makne tilbud i alle bydeler? Det har nettopp vært en pandemi, der alle ungdommenes tilbud ble stengt ned. At de samler seg ute og søker etter varme er absolutt ikke rart. Løsningen er ikke å kaste dem ut av senter eller prøve å snakke fornuft med foreldre som egentlig har det for travelt eller ikke har interesse. I verste fall kan det ende opp med mer mishandling eller mindre interesse for dem hjemme.
I tillegg er det nedgangstider i alle norske hjem. Mat, strøm og drivstoff blir dyrere og dyrere. Direkte konsekvenser er blant annet at familier ikke har råd til fritidsaktiviteter til sine ungdommer. Foreldre er stresset på grunn av økonomien, og får kanskje ikke til å se barna sine like godt.
Å straffe er ikke løsningen. Å gi dem et sted å være, der de lærer gode verdier og mestring av noen som viser gode eksempler med egne handlinger, er løsningen. Et øre som hører og armer som tar imot. Mitt største ønske til det nye året er at et likt tilbud kan komme tilbake og utvides til flere bydeler. Og at ungdommene får mer forståelse og hjelp.
Interessert i debatt? Les flere innlegg her!
Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe
Ungdommer opptrådte truende på kjøpesenter: – Er helt nede i 12 – 13-års alder
Ti barnevernsbarn døde. Bufdir vet bare hva som skjedde med ett av dem
Her skal det bli trivelig. Det er det ikke i dag