I en kompleks verden med kø av sikkerhetsutfordringer og konkurrerende ideologier er det å bevare selvråderetten noe vi gjør best sammen med demokratisk likesinnede.

Alle som opplevde EU-debatten i 1994 husker forsvar av selvråderetten som et vektig Nei-argument, mer enn noe annet kanskje det argumentet som avgjorde kampen. Budskapet var lett å selge og ga gjenklang under en relativt skyfri sikkerhetspolitisk himmel. Selvsagt var, og er, et slikt resonnementet feil. Akkurat like galt som det å stå uten innflytelse på den politikken vi uansett importerer.

Mange sover trygt med Nato som garantist for vår territorielle integritet. Flere opplever samtidig økende uro og en klump i magen over nye sikkerhetsutfordringer, slike som EU har tatt tak i og håndterer. Ja, EØS-avtalen holder oss flytende på viktige områder, men den er verken tilstrekkelig eller bærekraftig over tid.

Helge Arnli, sikkerhetspolitisk rådgiver i Europabevegelsen Foto: Privat

I 1994 arrangerte vi nordmenn «- the best Olympic Winter Games ever». Lettelsen var fremdeles fersk etter Berlinmurens fall og den kalde krigens slutt. Russland lå med brukket økonomisk rygg, såret nasjonal stolthet og en usikker fremtid. Imperiet smeltet vekk, og et nytt Europa tittet frem. Verden var i endring. Norge, kjempers fødeland, var lite truet.

Juan Antonio Samaranch kalte vinter-OL på Lillehammer «- the best Olympic Winter Games ever». Her sammen med Gerhard Heiberg. Foto: Bjørn Sigurdsøn / NTB

Borgerkrig på Balkan og folkemord i Afrika minnet oss dette året om menneskehetens ufullkommenhet. Likevel, bortsett fra noe bakrus etter festen i Lillehammer og hodepine fra den pågående EU-debatten, virket fremtiden nokså lys. Relativt lette til sinns ruslet vi til urnene for å avgjøre Norges fremtid. Ikke helt uventet, men likevel overraskende for mange, skilte vi lag med Sverige og Finland, to nasjoner som nå, tre tiår senere, finner tiden moden for å fullføre sin vestlige integrasjon i Nato.

Mye har endret seg siden 1994. Eldrebølgen skyller innover oss, og en ny generasjon har kommet til. Mon tro hva som diskuteres rundt deres middagsbord? Strømpris, rentenivå og dyrere sydenferier antakelig. Lidelser i Ukraina og Midtøsten likeså. Men vi føler oss ikke truet. Det gjør vi sjelden. En raus velferdsstat virker som olje på vannet, problemer feies under teppet. For å sitere teologiprofessor Jacob Jervell etter en fotballkamp i 1993, senere adoptert av Aslak Nore som boktittel i 2011: «Gud er norsk».

Mye har endret seg siden 1994, skriver Helge Arnli. Bildet viser Nei til EU-leder Kristen Nygaard til venstre, sammen med Senterpartiets leder, Anne Enger Lahnstein, og lederen for Kristelig Folkeparti, Kjell Magne Bondevik, ledet an i fakkeltoget mot norsk medlemskap i EU. Foto: Johnny Syversen / NTB

I et tilsvar i Klassekampen lørdag 6. januar børster SVs utenrikspolitiske talsperson, Ingrid Fiskaa, støvet av venstresidens pengemaktargument: SV er for internasjonal solidaritet, men mot markedsliberalismen. Vi kan enes om at markedet ikke er perfekt, men det finnes vel større demoner der ute akkurat nå? Mange i partiapparatet har nok erkjent dette, og er mer europavennlige enn hva de gir uttrykk for. Faktum er at mens vi leter med lupe etter Europas demokratiske underskudd, jobber de russiske og kinesiske våpensmiene overtid, den globale temperaturen stiger. Kriminelle, nettroll og propagandister omfavner kunstig intelligens. Virus muterer, vannet fordamper og flyktninger brukes som våpen.

Er det på tide med en ny EU-debatt? Jeg mener bestemt det. Ikke bare for å lytte til den nye generasjonen, men fordi det mørkner i horisonten. Det vil, nå som sist, bli fremført gode argumenter mot medlemskap. Likevel, vi trenger hverandre i kampen mot klimautfordringer, for å motstå pandemier og i møte med økonomiske nedgangstider. For å nevne noe. Vi står tryggere midt i EU-flokken enn under Nato-paraplyen alene. Mye kan sies om EU, men flokken fungerer. Husk nobelkomiteens ord i 2012: «Unionen og dens forløpere har gjennom mer enn seks (syv) tiår bidratt til å fremme fred og forsoning, demokrati og menneskerettigheter i Europa». Og den utjevner forskjeller.

Orker vi virkelig en runde til? Her passer det å minne om at vi tillot oss mer enn 30 års lokaliseringsdebatt for noe så trivielt som flytting av Oslo Lufthavn, stedet ble politisk bestemt hele tre ganger. Hobøl i 1973, Hurum i 1988 og endelig Gardermoen i 1992. Nå ligger den der den ligger, og tjener oss sånn tålelig vel. Rikets sikkerhet og vår trygghet er, tross alt, mer prekært enn lokaliseringen av en flyplass. Alle gode ting er tre.

Den suvereniteten og selvråderetten vi setter slik pris på i Norge, og som enkelte kanskje tar for gitt, er allerede utfordret flere steder i Europa. I tillegg til rå militærmakt og ondsinnede påvirkningsoperasjoner øker dessverre listen over sikkerhetsutfordringer, ikke alle kommer kun østfra.

La oss håpe på og bidra til en etisk og ryddig EU-debatt preget av gode argumenter og toleranse for hverandres synspunkter. Virkeligheten er aldri helt svart eller hvit. Personlig forestiller jeg meg skaperen som mer universell enn hva Jervell i sin fotballeufori utropte. Om Gud likevel skulle vise seg å være norsk, håper jeg han verdsetter en god debatt.

Hva mener du? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no eller delta i debatten i kommentarfeltet nederst – og husk fullt navn!