På reisen mellom Jerusalem og Betlehem så vi Palestina-konflikten i et nøtteskall. En ubevæpnet, maktesløs palestinsk befolkning og en stat, Israel, som sitter med all makt.
Det er nå drøyt ti år siden at kona mi og jeg var i Jerusalem noen dager. En dag bestemte vi oss spontant for å ta bussen til Betlehem. Det er bare et par mils vei unna. Vi besøkte selvsagt Fødselskirken, der vi for øvrig møtte en gruppe nordmenn som sang alle versene av julesangen «Et barn er født i Betlehem».
Under bussturen tilbake til Jerusalem oppsto det problemer. Vi hadde glemt å ta høyde for at Betlehem og Jerusalem ligger på hver sin side av grensen mellom staten Israel og de palestinske selvstyreområdet.
Allikevel gikk passeringen ganske greit for et par, allerede da, noe tilårskomne nordmenn. Lokalbefolkningen ble ikke møtt med samme tillit. Samtlige måtte ut av bussen og stille seg i kø for dokumentkontroll. Ved siden av bussen så vi en kar med en gammel Mercedes med både panser og bagasjelokk åpne og et vell av bagasje på bakken.
Så vidt vi kunne se gikk det hele fredelig for seg. Alle palestinerne gjorde som de fikk beskjed om, noe som nok var lurt siden vaktene var godt bevæpnet. Mannen med Mercedes sto der fremdeles dra bussen kjørte videre.
Denne i og for seg udramatiske episoden viste egentlig Palestina-konflikten i et nøtteskall. En ubevæpnet, maktesløs palestinsk befolkning og en stat, Israel, som sitter med all makt. Ikke bare denne ene dagen på denne grenseovergangen, men dag ut og dag inn, i år etter år, i flere generasjoner etter hverandre.
En stat som undertrykker, har mange virkemidler. Voldsmakt selvsagt, men også byråkratiske beslutninger som berører bevegelsesfrihet, byggetillatelser og andre slike beslutninger der palestinerne i den grad kommer så dårlig ut at begrepet «apartheid» stadig oftere brukes om denne politikken.
Utallige FN-resolusjoner er neglisjert og folkeretten brutt gang på gang av israelske myndigheter. Palestinerne er nå trengt sammen på to små områder, Vestbredden og Gaza, uten mulighet til fritt å reise inn og ut, uten utsikter til noen gang å få sin egen stat. Motstand blir slått hardt ned på, mange tusen er drept i årenes løp, og mange tusen palestinere, blant dem politiske ledere som Marwan Barghouti, er fengslet, mange av dem på livstid.
Lederne i den vestlige verden, i USA, EU og NATO har i alle år betraktet denne langvarige undertrykkelsen med den største sinnsro. De som ellers taler vakkert om demokrati og rettsstatsprinsipper, ikke minst i forbindelse med krigen i Ukraina, er tause når det gjelder palestinernes sak.
Slå ring om norske jøder og palestinere
Mange vil se på dette som hykleri og dobbel standard. Noen liv ser ut til å være mer verdt enn andre. Når stater utenfor Europa/Nord-Amerika ikke er like kritiske til Russlands angrep på Ukraina som vi er, er nok en av forklaringene den store og varige unnfallenheten som Vesten oppviser i Palestina-konflikten.
I papirene etter at min mor døde for noen år siden, fant vi et grenseboerbevis fra krigens dager. Dette var et dokument som okkupasjonsmakten utstedte og som alle voksne i noen deler av landet måtte ha med seg.
Hensikten var selvsagt å ha kontroll på hvem som befant seg i området. Min mor var neppe noen trussel mot de tyske okkupantene, men hun hadde en bror som gikk inn i Milorg og som endte sitt liv i en Nacht und Nebel-leir i Alsace. Han og alle de andre som mistet livet på grunn av motstand mot okkupasjonsmakten, har fått sine navn skrevet i stein til evig heder og ære.
Norskpalestineren Marco Elsafadi fikk mye tyn etter at han i et debattprogram dro paralleller mellom disse norske motstandsfolkene og palestinere som i dag gjør motstand mot israelsk okkupasjon. Det er klart: alle slike sammenligninger vil halte, men det kan være verdt å tenke over at den tyske okkupasjonen varte i fem år, mens Israels okkupasjon har vart iallfall fra 1967, og det er 75 år siden 750 000 palestinere ble fordervet fra sine hjem. I tillegg var det slik at motstandsbevegelsen i Norge visste at det pågikk en krig som en dag i overskuelig framtid ville føre til at okkupasjonen tok slutt.
Noen slike forhåpninger har ikke palestinerne. De som har makt til å presse Israel til å gjøre slutt på okkupasjonen, foretar seg ingen ting. Og mens Israel nå har bosatt ca. tre fjerdedels millioner av sine innbyggere på den okkuperte Vestbredden, hadde de tyske okkupantene ingen slike planer for Norge.
Det er ikke vanskelig å forstå frustrasjonen og raseriet i den palestinske befolkningen. Disse følelsene gjør at det hos dem ser ut til å ha vært ganske stor støtte selv for de groteske drapene Hamas-soldatene utførte 7. oktober. Men det internasjonale mantraet fra den vestlige verden, er at «Israel har rett til å forsvare seg». Det nevnes langt sjeldnere at de som er okkupert har rett til å kjempe mot denne okkupasjonen, slik det f eks skjedde i Norge under den tyske okkupasjonen.
Jeg har stemt ved over 25 valg, og har aldri stemt på Høyre. Men i disse dager tar jeg meg i å savne Kåre Willoch. I 2009 skrev han bl.a. dette om Palestina-konflikten:
«Når overgrepene skaper ekstremisme blant de undertrykte, brukes det som bevis for at undertrykkelsen er berettiget. Når de undertrykte reiser seg, understreker man undertrykkerens rett til selvforsvar … De som forsvarer den israelske politikken overfor palestinerne, støtter en politikk som kan føre til hat og katastrofe for Israel.»
En av romanene til Gabriel Garcia Marques heter «Beretningen om et varslet mord». Myrderiene 7. oktober overrasket og sjokkerte de fleste. Men at noe ville skje, at palestinerne på en eller annen måte ville slå tilbake, burde ikke overraske noen.
Det gjenstår å se om Israel, med USA i ryggen, nå vil innse at de ikke for all framtid kan basere sikkerheten sin på enda mer undertrykkelse av den palestinske befolkning.
Hva mener du? Slik skriver du for Adresseavisen Midtnorsk debatt!
Det var ikke meg sponsorene betalte for
Lokale musikklinjer har internasjonale ringvirkninger