Vi er midt i en sommer, som har vært varm og fin i store deler av landet. Vi må bare nyte det, men det er med en vond smak i munnen jeg reflekterer rundt det. Det er en realitet at mye av endringene vi ser, er menneskeskapte. Vi ser mer vær, det er varmere, våtere og villere.
De er bønder i byen, og stolte av det
Som gårdbruker og melkeprodusent er jeg avhengig av naturen og været, for å i det hele tatt drive produksjon av mat. For oss har det store konsekvenser hvordan våren og sommeren er. Ofte er det ikke samsvar mellom hva bonden og andre oppfatter som optimalt sommervær. I år har store deler av landet hatt utfordringer med tørke, jeg føler med dem. Det er ei forferdelig følelse å ikke vite om en har for til dyra sine. Det er heftig å skulle drive med dette under stadig mer krevende forhold. I år har vi vært heldige i Midt Norge! Gode vekstforhold, når våren endelig kom. Vi har hatt det godt og varmt, og tilstrekkelig med regn.
Flere enn bonden burde være opptatt av vekstforhold og muligheten for matproduksjon i eget land, sett i lys av matberedskap og sjølforsyning. Tema som en verden preget av usikkerhet og uro minner oss på. Det er ikke gitt at vi fremover kan importere det vi vil.
Vi må ta ansvar, og produsere det som er best egne i landet her. Norge er et typisk gressland, der store deler av arealet er best egna til dette. Kua er ganske genial, da ho omdanner gress til menneskemat. Det er bærekraftig det! I tillegg til at ho gir både mjølk og kjøtt, gir ho og gevinster i form av karbonbinding og åpne landskap, gjennom beiting.
I dette store bildet føles det nokså urettferdig at det er kua eller storfe som er den store synderen i alt som omhandler klimautslipp. Det er utslipp med mening, og jeg ser ikke at verken jeg eller kua mi er en klimaverstinger.
Jeg og mine kolleger er innforstått med at vi i landbruket også har en jobb å gjøre, og vi skal ta vårt ansvar. Det er i lang tid er gjort godt arbeid ute på gårdene, god agronomi, er ofte både godt for økologien og økonomien.
I Norge har vi veldig god dyrehelse, som resultat av målretta arbeid i generasjoner. Vi dokumenterer dyrevelferden, og jobber med kontinuerlig forbedring. Friske dyr som har det godt, produserer godt, og gir mindre utslipp. Sjuke dyr trenger mer mat, for å få energi til å bekjempe infeksjon. Det er også satt mål om at vi skal produsere melken og kjøttet på norske ressurser. Da må utnyttelse av beiteressursene være en av måtene å gjøre det på.
Jeg er eier av samvirket Tine, sammen med 8000 andre melkebønder over hele landet. Nylig ble melk med metanhemmere lansert, der en ved å tilsette dette i foret til kua, kan redusere metanutslippene med minst 30 prosent. Det er spennende, og et resultat av grundig forskningsarbeid. Dette er et ledd i å gjøre all norsk mjølk bærekraftig.
Det går en debatt omkring de nye kostholdsrådene, som nå i tillegg til helse, tar utgangspunkt i bærekraft, og spesielt hensynet til klimaet. Også her er det fokus på at kjøttforbruket må kuttes. Jeg er redd vi taper så mye mer enn kjøttet.
Vi vet at folketallet i verden øker, og vi ser at det er færre av oss som skal produsere mat til alle. Og vi må og skal gjøre det på en bærekraftig måte. Da er det vel klokt at vi som skal gjøre jobben, er i næringa og kjenner produksjonene – får være med å definere hva bærekraftig matproduksjon er.
Jeg ønsker meg et utvida perspektiv i debatten rundt landbruk og miljø, også opp mot kosthold og ernæring. Jeg vil være med å jobbe for en stadig mer bærekraftig matproduksjon i Norge. I ei framtid der norske beitedyr og bonden fortsatt skal være garantisten for spredt landbruk og bosetting, - i et levende Norge.
Interessert i debatt? Les flere innlegg her!
Landbruk i hele Trøndelag – også i framtida?
Hege (21) overtok familiegård: - Ble tidlig klart at hun skulle bli gårdbruker