Den ene skandalesaken i politikken har avløst den andre. Det kan få større konsekvenser enn for bare den enkelte politiker.

Det har gått sport i å bortforklare. Misforsto, glemte å si ifra, trodde det gikk bra eller som i Finnes-saken: Var ikke klar over det. Dette er noen av forklaringene vi har hørt etter at mediene har avdekket saker hvor politikere har brutt sine egne regler eller, på ulike måter, har utnyttet fordelene de har hatt i kraft av sine verv.

Krøll med pendlerboliger, aksjehandel, reiseregninger og habilitet bidrar, uten tvil, til å skade tilliten til folkevalgte, og dermed til demokratiet. Alarmklokkene bør ule så kraftig at selv Dovre dirrer.

Det er stor forskjell på folk. Rødt-politiker på Stortinget, Mímir Kristjánsson, illustrerer dette på en god måte når han på Facebook og i Klassekampen, trekker linjer til den uføretrygda med barnetillegg som får konfiskert deler av trygda si fordi partneren får noen tusen i julebonus – selv om hun med uføretrygd ikke var klar over det. Det er hennes eget ansvar å finne ut av dette.

I motsetning til våre folkevalgte, har ikke den uføretrygda kvinnen et lag med kommunikasjonsrådgivere rundt seg som kan redde skinnet hennes. Man får kanskje mer sympati om man gråter på fjernsynet enn på telefonen til NAV Kontaktsenter?

Hvorfor skal man delta i demokratiet om man har mista trua på det? Ved årets kommunevalg, valgte om lag 1,6 millioner å ikke bruke stemmeretten sin. Flere valgte å bli hjemme nå enn sist lokalvalg – 2,2 prosent flere. Det tilsvarer nesten 96 000 personer. Det er bekymrende, men som politiker hadde jeg nok vært minst like bekymret for økningen i blanke stemmer.

Over 31 000 stemte, men ikke på noen. Økningen i blanke stemmer er på godt over åtte tusen personer, ut fra Valgdirektoratets tall fra kommunevalgene i 2019 og 2023. Flere jeg har snakket med, forteller at de stemte blankt i protest. Det er et tydelig standpunkt og en økende trend som bør få langt større oppmerksomhet.

En rask gjennomgang av de ulike kretsene i Trondheim, viser at valgdeltakelsen går ned på steder hvor mange lever i lavinntekt, for eksempel Kolstad og Romolslia. I kretser med høyere inntekt, for eksempel Singsaker og Blussuvoll, går den opp.

Alle politikerskandalene har ikke bidratt til flere stemmer, akkurat. Når mange i tillegg tviler på om politikk egentlig fungerer, er det forståelig at noen blir sittende i sofaen eller leverer blankt. Dessverre hører vi altfor ofte historier om folk, i verdens beste og rikeste land, som blant annet må be om hjelp til å få mat på bordet.

«Eg litar på deg», sto det i tekstmeldingen jeg fikk da jeg i 2011 takket ja til å stille til valg for Høyre i Midtre Gauldal. Ønsket mitt var å bidra til å gjøre livet bitte litt mindre jævlig for dem, som i utgangspunktet, har det vanskeligst og er mest avhengig av et fellesskap som stiller opp. Etter to perioder som varamedlem i kommunestyret takket jeg for laget og forlot både verv og partipolitikken, og ble klimaflyktning som reiseleder under palmene i det store landet Syden.

Det som gjorde mest inntrykk på meg gjennom de to periodene, var vel den enorme tilliten vervet medførte, og konsekvensen som vedtakene fikk. Det sakspapirene ikke alltid forteller er hvordan vedtakene som fattes går utover livene til helt vanlige folk.

De går utover Berit i «Skitbyen» som lever i fattigdom, foreldrene til Magnhild som er redd for hva som skjer den dagen de er borte. De går også utover ungen som ikke kan være med på klassetur fordi pakkelista er så lang og så dyr at alternativet er å ikke kunne betale strøm eller mat de neste månedene. Politikk er brutalt.

Det er en utopi at vi er så like i dette landet. Det finnes drøssevis av mennesker som har det jævlig, og da hjelper det ikke særlig mye når mange får det verre samtidig som de vi skal ha tillit til bryter reglene eller utnytter systemet til egen vinning.

Les flere tekster av Oscar Aaslund Hovin her!

Hva mener du? Slik skriver du for Adresseavisen Midtnorsk debatt!