Små land er ikke tjent med å stå alene og EU-landene er de landene vi har mest til felles med i verden. Det er på høy tid at europadebatten begynner å ta plass i offentligheten.
Både Venstre og MDG har blitt Ja-partier og Sylvi Listhaug seiler nå opp som den nye Nei-dronningen. Svært mye har forandret seg i Europa de siste 30 årene. Noe av det som har forandret seg er at Norge er blitt mer som Europa for øvrig, både i politisk, økonomisk og praktisk forstand.
Dette er en logisk følge av EØS-avtalen. Gjennom snart 30 år har vi løpende adoptert og implementert felles europeisk politikk, jus og standarder i sin alminnelighet. Det er jo også hele poenget med EØS-avtalen. Vi har gjennom EØS avtalt at den politikk EU til enhver tid vedtar for vårt felleseuropeiske hjemmemarked, den politikken og de lovene skal vi også ha i Norge. Det er dette som gjør det til et fungerende felles hjemmemarked for 30 europeiske land. Derfor faser Stortinget i gjennomsnitt inn 4,3 EU-saker i norsk lov, hver eneste dag det er møte i Stortinget. År inn og år ut. Stort sett uten noe som helst tilløp til debatt.
De aller fleste sakene er da også lite politisk kontroversielle, selv om de er viktige nok rent praktisk. Ikke noe enkelt land kunne for eksempel innført felles bestemmelser om innbyggernes rett på helsehjelp i hele Europa eller retten til å bruke telefonene våre til samme betingelser i hele EU/EØS-området. Ikke noe enkeltland kunne pålagt andre land å følge akkurat sine egne veterinærbestemmelser slik at vi kan stole på trygg mat fra hele Europa. Det er mange ting i stort og smått som vi nå tar med et skuldertrekk, eller som selvfølgeligheter vi knapt registrerer i det hele tatt. Som for eksempel felles europeisk standard for førerkort. Bare EU kan gjøre sånt, og listen med store og små saker er uendelig. I utenriks- og sikkerhetspolitikken følger vi også EU, selv om vi ikke er forpliktet til det gjennom EØS. Vi gjør det likevel, fordi det er det vi er tjent med å gjøre. Små land er ikke tjent med å stå alene og EU-landene er de landene vi har mest til felles med i verden. Derfor har nå et bredt flertall i forsvarskommisjonen foreslått at regjeringen bør gå «i dialog med EU om mulighetene for en rammeavtale for norsk tilknytning til EUs felles utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikk.» En av de få tingene som fortsatt utgjør en formell forskjell på EU-medlemskap og EØS-avtale, foreslås altså avskaffet.
De siste årene har både Venstre og MDG reist seg opp som krystallklare Ja-partier i norsk politikk. Sammen med Arbeiderpartiet og Høyre reflekterer disse fire partiene det som er de fire største partigruppene i Europaparlamentet og de bærende krefter i hele det europeiske samarbeidet. Disse partiene er naturligvis ikke de største i alle medlemslandene, men fordi sosialdemokratiske, konservative/kristeligdemokrater, liberale og grønne partier er de fire helt allmenne og mest utbredte politiske partiene i Europa, blir disse fire i sum de største gruppene i Europaparlamentet. Populist- og nasjonalistpartier av ulik karakter er ofte særegne partier i hvert enkelt land.
Det ble mye oppmerksomhet da Arbeiderpartiet foran stortingsvalget i 2017 fjernet en EU-positiv standardformulering som hadde stått lenge i partiprogrammet. Den positive formuleringen som ble tatt inn foran valget i 2021 har ikke fått like stor oppmerksomhet. Nå står det i Arbeiderpartiets program at: «Våre interesser fremmes best ved å samarbeide med våre europeiske naboer. Arbeiderpartiet er tilhenger av et sterkt politisk samarbeid i Europa. Ved to tidligere folkeavstemninger har vi derfor anbefalt å si ja til norsk medlemskap.»
Høyre har støttet norsk EU-medlemskap i mer enn 50 år og valgte å løfte denne fanen høyere på sitt siste landsmøte. Samtidig seiler Sylvi Listhaug nå opp som den nye norske Nei-dronningen og som fremste talerør for euroskepsis i folket. Sånn sett begynner den norske partifloraen virkelig å ligne på hva som ellers er det vanlige mønsteret i Europa. Proteksjonisme og nasjonalpopulisme er i all hovedsak fenomener som utfolder seg på ytre høyre fløy.
Det som fortsatt fremstår som pussig er at det er så lite bevegelse og debatt i SV og KrF. Disse partiene hører egentlig naturlig med i folden på Ja-siden. Ingen av dem har et eneste søsterparti i Europa som deler deres forståelse av det europeiske samarbeidet. Tvert imot. Danske Socialistisk Folkeparti starter sitt europaprogram slik: «SF er et EU-engageret parti med en stærk grøn, solidarisk og international profil. Fælles løsninger i EU er vores bedste og mest effektive svar, når Europa udfordres af klimaforandringer, flygtningestrømme, skattefusk, social dumping og fattigdom. SF’s EU-politik vægter et grønt og solidarisk Europa! EU giver os en enestående mulighed for at binde de europæiske arbejdsmarkeder sammen og forbedre sociale vilkår på tværs af grænser.» Både SV og KrF er helt ensomme svaler innenfor hver sin ideologiske retning. Nesten helt umerkelig har Norge gjennom 30 år blitt stadig mer som Europa for øvrig. På disse årene har hundretusenvis av nordmenn benyttet sine europeiske rettigheter til å studere, søke arbeid, kjøpe eiendom, pensjonere seg, flytte til og fra og enda mye mer. Det er nå en stor del av befolkningen som personlig har erfart at Europa ikke utgjør en trussel mot Norge, men representerer tvert imot trygghet, frihet og muligheter. Det som mangler er nordmenn i alle EUs organer. Norge er i realiteten blitt et B-medlem i EU, og europadebatten begynner nå å ta plass i offentligheten. Det er på høy tid.
Hva mener du? Slik skriver du for Adresseavisen Midtnorsk debatt!
Politikerne har sine valgkampsaker – men hva er din? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no.
Hvorfor vi trenger en ny EU-debatt
Gi menneskene husrom