Torsdag 23. februar var det 500 dager siden Høyesterett avsa en enstemmig dom om at vindmøllene på Fosen var ulovlig satt opp. Nylig skrev statsråd Terje Aasland et leserinnlegg i Adresseavisen om Fosen-dommen. Det er også publisert på regjeringens nettsider. Det er hårreisende lesning. Statsråden retter pekefingeren mot de som er lei av at dommen ikke får konsekvenser, fordi de angivelig bidrar til å «svekke tilliten til norske myndigheter».

Jeg tror de fleste ser at det ene og alene er norske myndigheter som svekker tilliten til demokratiet når de ikke tar konsekvensene av Fosendommen. Folk flest har rimelige forventninger til at lovbrudd skal opphøre når de har vunnet frem i retten. Også hvis det er staten som står for lovbruddet.

Sofie Marhaug (R) Foto: NTB

Til Vårt Land tirsdag denne uken forteller advokatene for de to reindriftssiidaene på Fosen at det virker klart i konsultasjonene de har hatt med departementet, at departementet prøver å komme seg rundt dommen. Advokaten for Nord-Fosen Siida har karakterisert konsultasjonene som å «snakke til en vegg». Sametinget har også opplevelsen av at departementet ikke vil utrede virkningen av at vindkraftverkene enten tas helt eller delvis ned.

Så når Aasland retter den moralistiske pekefingeren mot de han mener «svekker tilliten til norske myndigheter», så peker han på de samme som har stått i denne kampen i flere tiår, og som etter å ha vunnet frem gjennom år i rettssaler faktisk trodde at de skulle få rettferdighet.

Regjeringen er glad i å reise rundt i verden og smykke seg med menneskerettigheter, enten det er i Sharm el-Sheik eller Montreal. Men hva er poenget med å predikere verdier om demokrati og menneskerettigheter samtidig som man gir blaffen i dem her hjemme?

Aasland påstår at det ikke er gitt at turbinene på Fosen må ned som følge av Høyestretts dom. Mon det. Høyesterett går nemlig i dommen gjennom en rekke andre avbøtende tiltak, som de konkluderer med at ikke holder mål. Regjeringen har foreløpig ikke klart å trylle frem noen annen magisk løsning heller. Jeg tviler også på at de klarer å ivareta reindriftsamenes kulturutøvelse, med å lage en ny konsekvensutredning.

For det er vindturbinene, ikke departementets feilede saksbehandling, som truer reindriftssamenes kulturutøvelse og levevei på Fosen, og som gir grunnlag for å si at vindkraftutbyggingen er en vedvarende krenkelse av samisk kulturutøvelse og bryter artikkel 27 i FNs konvensjonen om sivile og politiske rettigheter. Det er dette hinderet som må bort.

Det er dessuten verdt å merke seg at de sivile og politiske menneskerettighetene også understreker at staten har en såkalt reperasjonsplikt, en plikt til å avslutte pågående brudd på menneskerettighetene. Denne biten gir olje- og energidepartementet blaffen i all den tid staten lar turbinene bli stående.

Noe av det mest frustrerende med Aaslands og departementets holdning til oppfølging av Fosensaken er at han faktisk ikke tar innover seg at hva det egentlig innebærer at Norge har sluttet seg til de sivile og politiske menneskerettighetene – som Fosendommen altså handler om.

500 dager etter at Høyesterett ga sin dom, bruker statsråden anledningen til tåkeprat, forvirring og pekefingre. Vi har et pågående menneskerettighetsbrudd som Aasland går langt i å forsvare – samtidig som han retter pekefingeren mot de som rammes av menneskerettighetsbruddet.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe