Så var det altså årsmøte i Trøndelag Ap i helga. Det hadde jeg helt glemt, enda jeg betrakter meg for ganske samfunnsinteressert. Takk til Adressa som minnet meg på det.
Men måten de gjorde det på er jeg ikke like mye takknemlig for. For etter å ha fått lese dagboka til avtroppende leder i Trondheim Ap, Gunn Elin Høgli, og også fått et innblikk i meldinger på mobilen hennes, så skjønte jeg at noe var på gang. Dette kunne jo Adressa ha publisert for lenge siden, rett etter det famøse årsmøtet, hvis det nå hadde vært nyhetens interesse å publisere fra dagbøker eller avfotografere mobilen hennes. For så vidt var vel alt skrevet fra før. Den store reportasjen sist uke ga oss vel ikke noe nytt? Det var mer ved til bålet? Dramaet og bakspillet er nesten litt glemt, ja vi glemmer jo fort, men jeg ble litt overrasket over tidspunktet for en slik omfattende reportasje.
Helt til jeg skjønte at det var et nytt møte i AP på gang. Hvor blant annet Trond Giske er med. Da falt liksom brikkene på plass. Det er jo ikke første gangen Adressa gjør det slik, er det vel?
Innbitt kamp for å holde motet oppe
Denne saken viser hvorfor Ap sliter
Nå tar jeg ikke så mye stilling verken til det ene eller det andre i Ap-krigen. Bortsett fra at det er ganske traurig at det må være slik. Og at du må være ganske spesielt laga for å ha lyst til å engasjere deg i Ap i trøndelagen. Det kan ikke bli mye god politikk når nesten all energi brukes på å slåss internt.
Men så var det Adressa da. Samfunnsoppdraget, snakker man ofte så fint om. Å gå makta etter i sømmene, hører vi gjerne. Det er bra, ikke ufortjent at pressen kalles den fjerde statsmakt. Samtidig forplikter dette. Noen ganger får jeg inntrykk av at pressen har en agenda. De blander seg inn i krigen, og blir en del av den. De tar tydelig parti. Ønsker å påvirke utfallet, tror jeg. Kan de ha som mål å ta noen? Dekningen blir farget og ensidig. Redaktøren er helt sikkert uenig. Mens andre oppfatter det nettopp slik.
Stortingspolitikere – det er vel på tide å slippe unge voksne til?
Det er da jeg, som gammel «bladmann», spør: er dette egentlig samfunnsoppdraget? For å knytte det til et tankespinn: Kan Adressa ha et iboende ønske om å sverte Trond Giske mest mulig? Enten det er som politiker, hybelutleier, mastergradsstudent, pendler, og så videre. Og kan vi tenke oss hvilke oppslag det ville fått dersom han hadde glemt å betale på bussen? Er dette egentlig helt greit, hvor går det en grense for hva vi som lesere blir bombardert med, gang etter gang, med link etter link til gamle saker?
De som ikke mener Adressa har en klar agenda med deler av sin maktjournalistikk bør gå til Specsavers.
Hva mener du? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no eller delta i debatten i kommentarfeltet nederst – og husk fullt navn!