Er det i dag Jesus skal komme, tenkte jeg. Nei da, det var bare Helsepersonellkommisjonen.
Flere fikk en aha-opplevelse da NRK sendte Brennpunkt-dokumentaren «Omsorg bak lukkede dører». Dessverre ble jeg ikke overrasket. Jeg ble egentlig ganske glad for å få et realistisk bilde av det mange opplever. Kanskje fører det til handling fra politikerne som forvalter våre midler? Da du ble forferdet over å se 90 år gamle Lilly med demensdiagnose som glemte å spise fordi hjemmetjenesten ikke hadde tid til å sitte med henne gjennom måltidet, skal du vite at det ikke er unikt for Oslo. Da du ble sjokkert over å se den 87 år gamle damen måtte legge seg klokken 17, skal du vite at det heller ikke er unikt for Larvik. Sannsynligheten er stor for at det også skjer i din kommune.
Ressursene er et knapphetsgode. Prioriteringene er harde. Det er grådig urettferdig at det er opp til hver enkelt ansatt å vurdere hva som skal prioriteres bort. Det er ikke ansatte på gulvet som skal stå til ansvar for at rammevilkårene for å gjøre en god jobb ikke er til stede.
Kommunen er vår hverdag og skal være vårt sikkerhetsnett, sponset av innbyggerne. Fra jeg våkner til jeg legger meg, påvirkes jeg av kommunale prosesser. Eierne av kommunen er innbyggerne, som betaler skatter og avgifter inn i det store spleiselaget. Når politikerne i Trondheim bruker 1,5 milliard på skianlegg i Granåsen, er det innbyggernes penger som brukes. Mer penger til en sektor betyr mindre penger til en annen sektor. Når alt kommer til alt, handler det om en ting: Prioritering.
I jula fortalte jeg og tre tillitsvalgte fra Fagforbundet og Norsk Sykepleierforbund at gjennomsnittlig nattbemanning på Trondheims helse- og velferdssenter var fem ansatte på 100 pasienter. Engasjementet i etterkant var overraskende lavt. Det ble mer engasjement da en pårørende skrev om servering av fruktcocktail til lunsj, og endte opp med heftige diskusjoner og handling fra både kommunedirektør og formannskap.
Fem ansatte på 100 sykehjemspasienter
Jeg er en stolt helsefagarbeider. Jeg kan jobbe med mennesker gjennom hele livsløpet – fra krybbe til grav. Jeg arbeider med alvorlig syke barn og unge i kommunen. Vi har god bemanning og får gjort en god jobb, hvor vi får bruke vår fagkompetanse, erfaring og engasjement. Vi er heldige, ikke alle har den muligheten. Mange steder er preget av lav bemanning og mangel på kompetanse. Utfordringen vil ikke bli mindre i fremtiden. I fremtiden vil vi mangle folk, ikke penger.
Er det i dag Jesus skal komme ned til vår jord, tenkte jeg da jeg våknet torsdag. Nei da, det var bare Helsepersonellkommisjonen som skulle komme med sin innstilling. De gangene jeg har hørt Ingvild Kjerkol snakke om denne kommisjonen, har det vært med samme optimisme som Jehovas Vitner har når de banker på døren til min residens. Mange ble nok overrasket over dens innstilling, som legger et godt grunnlag for tiden fremover. På tross av enkelte uenigheter, har de lagt frem en virkelighetsbeskrivelse som mange nikker gjenkjennende til. De går langt i å komme med konkrete forslag til hva som bør gjøres for å sikre sektoren. Heltid, oppgavedeling og kompetanseutvikling er sentralt.
Vi må sette grenser for velferden
For min yrkesgruppe, ble dette en festdag. Kommisjonens rapport er en viktig anerkjennelse av vår kompetanse, og det er nødvendig at den brukes som grunnlag i det videre arbeidet med utvikling av helsetjenesten. Utfordringene vil ikke bli mindre i årene fremover, men vi er avhengig av å jobbe sammen. Per i dag foregår det 29 prosjekt med oppgavedeling på norske sykehus, i tillegg til de mange prosjektene som foregår i kommunal sektor. Det er viktig. Dette handler like mye om en kulturendring som skal skje. Det er i dag godt samarbeid mellom yrkesgruppene som jobber i helsetjenesten og fagforbundene som representerer oss, men vi har fortsatt en jobb å gjøre for å bli kjent med hverandres kompetanse.
Det er jo sånn at man ikke kommer særlig langt uten samarbeid. Det vil være viktig at man ser, utnytter og utvikler kompetansen til hver enkelt langt bedre enn i dag. Like mye som vi trenger sykepleieren og helsefagarbeideren, trenger vi også vernepleieren, aktivitøren, kokken, driftslederen, renholderen, legen, assistenten, portøren og ergoterapeuten for å løse vårt felles samfunnsoppdrag – ta bort én av dem, og alt påvirkes.
Kanskje må vi venne oss til et lavere velferdsnivå, som tidligere har blitt antydet. Det er iallfall ingen tvil om at vi kan jobbe annerledes. Vi må tenke mindre meg og mer oss, og politikere må ta sin del av ansvaret. Utfordringer løses best sammen.
Interessert i debatt? Les flere innlegg her!
Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!