«Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre litt», hetes det. God beredskap er et altomfattende samfunnsprosjekt der både små og store bidrag til sammen gjør oss mer robust.
I det perspektivet er plener, staudebed, grøftekanter osv. – potensielle potet- og grønnsakhager, slik vi så det her under siste verdenskrig og slik det ble avgjørende for hele sovjetbefolkningen i over 70 år (1920 – 1990).
Først og fremst handler god beredskap om å se hverandre. Erfaring viser at samfunn med mye mistillit mellom grupper i befolkningen og/eller mellom befolkning og myndigheter, kommer dårligere ut av kriser, enn der samfunnet generelt preges av tillit og samarbeid. Derfor er det viktig at vi ikke synker ned i en selvbergingstanke med fokus på «meg og mitt» og der resten av samfunnet får «seile sin egen sjø», slik det er lett å gjøre.
Ved en eventuell alvorlig matvarekrise er det først og fremst det norske landbruket som må omstilles til dyrking av mer poteter, korn og erter, som kan brukes til direkte menneskemat. Myndighetene skal i samarbeid med matvaredistributørene fordele det, og du og jeg skal dele på godene. Det du og jeg har hjemme som beredskapslager av mat – i tillegg til det vi klarer å få ut av våre plener i form av poteter og grønnsaker – blir viktige bidrag, men ingen av oss klarer det alene. Så la oss tenke over og gjerne pugge nyordet: Samberging.
Det er i dette perspektivet vi må se på potensialet i en beredskapshage. Da jeg som tidligere gartnerfaglærer reiste på studietur til Arkhangelsk sammen med vår russiskstuderende datter sommeren 2015, var det for å prøve å lære mer om hvordan Sovjet-datsjaene fungerte og hvordan de enkelte steder kunne dyrke og få gode avlinger uten kunstgjødsel, husdyrgjødsel, tang, kompost osv. Altså finne noen metoder for «småhagedyrking» som kunne fungere også her i Norge – for alle – om vi en dag skulle oppleve at vi ble nødt til å dyrke så mye vi bare kunne.
Hos et eldre ektepar nord for Arkhangelsk fant vi noe som ble en hovednøkkel. Fattige som de var, hadde de ikke råd til kunstgjødsel. Det var heller ikke husdyr i området så de måtte skaffe jorda og plantene næring på andre måter. Noe kompost og litt fra utedoen var det selvfølgelig, men ikke noe som monnet. Men med trillebår, ljå og rive gikk de rundt i grøftekanter og andre steder det vokste gress, slo det, fraktet det hjem og la det på jorda mellom grønnsaker og poteter.
Meitemarken tok så over, spiste gresset og transporterte det ned i bakken som næringsrik gjødsel. Det virket nesten for godt til å være sant, men med en frodig hage og gode avlinger ble vi satt på sporet. Dersom dette virkelig fungerte så godt, ville det være mulig også for alle med en grønn flekk i Norge å dyrke – selv om hagesenteret blir stengt og husdyrgjødsel ikke er innen rekkevidde.
Fra våren 2016 har vi konsekvent fulgt dyrkingsmetoden fra Arkhangelsk, med bare gress som gjødsel. Metoden gir lite arbeid og gode avlinger. En tidligere kollega fra Gjennestad gartnerskole i Vestfold, prøvde ut metoden ved å rake sammen et tykt lag løv og gress sammen med hagens kompost på et seks m² stort stykke av plenen, satte poteter av sorten Sarpo Mira og høstet 60 kilo. Det er selvfølgelig ikke normalen, men det sier noe om mulighetene.
De sovjetiske datsjaene var på 600 m² pr. familie og var dermed vesentlig større enn en gjennomsnittlig norsk plen. Til orientering må det til mellom 700 og 1000 m² veldyrket jord for å gi hver person nok og et noenlunde greit kosthold her på våre breddegrader. Men så er det noe med å se det store bildet.
I sovjettiden utgjorde det folk selv kunne skaffe seg av mat fra datsjaen, bærplukking, fisking og støttebruk, om lag 50 prosent av det de spiste – resten kjøpte de på butikken eller gjennom en utstrakt grå handel. For de fleste av oss nordmenn kan ikke det vi selv dyrker lenger regnes i prosent. 35 til 45 prosent av selvforsyningen vår kommer kun fra landbruket.
Som sagt, kan ingen gjøre alt, men alle kan gjøre noe, og sammen – som borgere, bønder, myndigheter og næringsliv – blir vi sterke. Tenk igjennom i husstanden hva dere kan ha på lager og snakk sammen i nabolaget om hvordan utfordrende tider best kan møtes i fellesskap. Lag deg en «plan-B» for plenen og bygg deg et lite lager av grønnsakfrø i fryseboksen.
Og fremfor alt: Husk å stoppe neste bonde du møter, takke for at de år etter år, på tross av en gjennomsnittlig lønn på 220 000 kroner per årsverk, fortsetter å sikre oss et absolutt minimum av egen norsk matvareberedskap. Den takken og æren fortjener de.
Vi vil gjerne høre dine tanker om tiden vi står i. Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no eller delta i debatten i kommentarfeltet nederst – og husk fullt navn!