En kunstgressbane med plastholdig granulat kan koste klubben opp til to millioner kroner mer enn de moderne alternativene. Med andre ord må vaffeljernet i klubbhusene holdes varme døgnet rundt for å dekke denne ekstrakostnaden.
Styreleder Martin Svarva i Sverresborg IL skriver i Adresseavisen 10. april om klubbens erfaringer og utfordringer med kunstgress og gummigranulat. Kronikken er tankevekkende, men behøver kanskje en justering av perspektivet. Idrett er et viktig tilbud for å organisere barn og ungdom i samfunnet, og fotball er slik sett også viktig. Fotballen gir rom for mange ferdighetsnivå og ambisjoner. Det er også en av de viktigste arenaene for inkludering i samfunnet.
Den store begrensningen ligger i at all anleggspolitikk er basert på krav som er definert for herre senior på toppnivå. Dette gjelder både banemål og banens tekniske utførelse – spesielt for kunstgress. Det er et paradoks at selv om bare 1–2 prosent av norske fotballspillere spiller toppfotball, skal disse diktere kvalitetskrav for alle andre brukergrupper.
Den norske idrettsmodellen er bygget på at anlegg skal være åpne og tilgjengelige også for andre brukere. Derfor er for eksempel 60–70 prosent av alle kunstgressbaner i Trøndelag bygget i tilknytning til skole, og banen brukes både i undervisning og friminutt. I tillegg kommer den egenorganiserte aktiviteten, barn og unge som har tilgang og kan bruke en ledig bane. Dette er unikt for Skandinavia, helt ulik praksisen i de fleste europeiske land, der idrettsanlegg i all hovedsak disponeres av idrettslag og er stengt for annen bruk.
Fotballklubbene klarer ikke å løse plastproblemet alene
Ordningen med flerbruk er dessverre ikke forankret i norsk anleggspolitikk. Norges Fotballforbund har hatt en sterk påvirkning på hvordan kunstgressbaner skal bygges, basert på FIFAs anleggsreglement med en preferanse for de produsentene som FIFA har lisensavtale med. Reglene i spillemiddelordningen er endret slik at tilskudd nå gis på grunnlag av en felles europeisk standard for ballidrett på kunstgress. Det åpner for alle produsenter som har sine produkter tilpasset denne. Dette gir rom for en tilpasning av anlegg til faktisk bruk, uten at det skal gå på bekostning av enkeltgruppers behov.
De store kunstgressnasjonene i Europa har gjennom mange år hatt en utvikling bort fra gummigranulat og andre plastholdige ifyllinger, til fordel for andre måter å bygge opp en kunstgressbane på. Resultatet har blitt en helt annen forståelse av hvordan en kunstgressbane kan bygges opp for lengst mulig levetid og lavest mulig levetidskostnad. Stikkordet er dempematter, fibervekt og begrensing i bruk av ifylling. Norsk anleggspolitikk har vært preget av 90-tallets introduksjon av gummigranulat som den endelige løsningen, i mange tilfeller helt uten bruk av dempematte, og med lave fibervekter som dermed gir lave investeringskostnader. I et forsøk på å grønnvaske miljøproblemene plastholdig ifyllinger medfører, har industrien i samarbeid med idretten lansert hybride ifyllinger, det vil si produkter som er en blanding av gummi og hamp, kork etc., eller en blanding av sand og plast.
Sverresborg har en slik løsning, et granulat som består av gummi og hamp. Felles for alle disse hybride produktene er at de er svært dyre i innkjøp, krever mye vedlikehold, men også at det ikke finnes noen etterbruk. Mens gummigranulat kan resirkuleres til andre industrielle produkter, må de hybride produktene leveres til avfallsselskap. Brennbare produkter leveres til fjernvarmeanlegg, ubrennbare produkter må leveres til deponi. Med kvantum på 50–150 tonn for en 11-er bane og avfallsavgifter på 1000 – 2000 kr/tonn, kan klubber forvente en solid ekstraregning.
Beregninger gjort i prosjektet KG2021 – et prosjekt om framtidens kunstgressflater viser at i løpet av levetiden på 10 år vil en kunstgressbane med plastholdig granulat koste klubben cirka to millioner kroner mer enn de moderne alternativene som er blitt installert her lokalt, blant annet på Flatås, Utleira og Egge. Det skal selges en god del vafler for å bære denne kostnaden, og det kan ikke spores verken idrettslige eller miljømessige fordeler som kan godtgjøre dette.
Det er behov for å innføre en helt annen anleggspolitikk der brukerbehov legges til grunn for valg av dekke på kunstgressflaten. I denne politikken må idrett, skole og allmennbruk inkluderes. Heldigvis har vi gode erfaringer, både i Norge og internasjonal erfaring, som viser at dette er fullt mulig. Det vil tjene både fotballklubben, spillerne og andre brukere at mer slitesterke kunstgressflater bygges ut, og det vil tjene miljøet ved at risiko for forurensing reduseres. Så kan idrettslaget kunne bruke vaffelpengene på idrettslig aktivitet i stedet for eiendomsforvaltning og miljøovervåkning.
Velkommen til Adressahuset mandag 29. april: Slag, snitching og Snap: Hvorfor øker ungdomsvolden? Les mer her!
Hva mener du? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no eller delta i debatten i kommentarfeltet nederst – og husk fullt navn!