Politikk defineres som det muliges kunst. Siste dagers plagiat-saker minner oss derimot om at den også kan være de umuliges kunst.
To statsråder er til nå rammet av mistanke om plagiering i sine masteroppgaver – forskningsminister Sandra Borch gikk av umiddelbart, mens helseminister Ingvild Kjerkols oppgave granskes. Beskyldningene er alvorlige og må vurderes av universitetene selv, så her ønsker jeg ikke å bidra. Men en annen, minst like alvorlig sak, er derimot den ryggmargsrefleksen som vi igjen aner ferten av hos våre ledere til språklig og retorisk å sminke fakta under press.
Hun skulle rydde opp. Så ble hun selv tatt for juks
Borch er først ut: hun holder pressekonferanse og tar forbilledlig ansvar ved å trekke seg allerede fredag kveld. Hun erkjenner å ha tatt tekst fra andre uten å oppgi kilde, bedyrer at hun er lei seg, samt at ansvaret er hennes alene. Da skulle vel alt være greit? Nei, for man bør merke seg at uttalelsen konsekvent omtaler plagieringen, der 20 prosent av teksten er tatt fra andre uten kilde, som en «stor feil». Hun gjorde feil, en glipp. Ikke med ett knyst innrømmes intendert juks.
Neste ut er Kjerkol: hun er i NRK etter lignende påstander om referansefri tekstlikhet, men Kjerkol er offensiv og snor seg etter beste evne rundt spørsmålene ved å betone litt andre ting enn det hun spørres om – snakke om metodelikhet snarere enn tekst-identitet, samt fremheve andre bidrag i oppgaven. Seansen fremtrer som at hun parerer spørsmål med avledning – et kjent retorisk grep.
Sløv statsråd sklir på hålka. Hvem har skylda?
Det er vesensforskjell på å jukse og gjøre feil. Det siste er ufrivillig: det første med viten og vilje. Å kopiere andres tekst og presentere det som eget til eksamen er forskningsmessig og forskningsetisk galt. Slikt skjer sjelden som glipp: 20 prosent er villet juks, ikke feil. At vi har ledere som visker ut slike distinksjoner og svarer på noe annet enn det de spørres om, i uttalelser som samtidig understreker fullt ansvar, er i beste fall klønete: i verste fall uttrykk for samme type uredelighet som eventuelt ligger bak plagiering i utgangspunktet.
Ordkløveri for å redde eget skinn er selvsagt ikke nytt. Vi husker ennå Clinton som under ed bedyret at han ikke hadde hatt et seksuelt forhold med Lewinsky, fordi han, med en viss juridisk presedens, ikke definerte oralsex som seksuelt. Jeg sier ikke at vi er der, eller at Borch og Kjerkol kan henges ut som nye Clintons, men det er verdt å varsle om tendenser til at ordkløveri i økende grad blir politisk ryggmargsrefleks og verktøy – at verbale krumspring, bevist eller ubevisst, sminker og vrir fakta selv når man øyensynlig tar ansvar. For dette er ikke kun enkelttilfeller: man trenes på kommunikasjon, i mindre grad på etikk. I en tid der sannhet og redelighet er under skarpt press, er dette alarmerende.
Vi bør forvente høy etisk standard av ledere. Jeg vet ikke hva som løser dette – hva slags «statsministerskole» som trengs for å sikres mot uredelighet – men sakene som rammer regjeringen understreker betydningen av solid etisk dannelse hos ledere. Budskapet er ikke nytt: antikke filosofer, som Platon, Aristoteles og Konfucius, har mast om ledernes dannelse siden tidenes morgen. Kanskje på tide å ta dem alvorlig?
Hva mener du? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no eller delta i debatten i kommentarfeltet nederst – og husk fullt navn!