Majken Aune Olsen
Publisert: Oppdatert:
Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for debattantens egen holdning.

Nav er i krise hele tiden virker det som. Vi har hatt Nav-kriser som har sendt uskyldige i fengsel, Nav-kriser som har foreslått at folk låner en grill hvis strømmen blir kutta, eller at nylig løslatte fra fengsel blir tvunget til å bo i telt. Vi har også Nav-kriser som etterlater gudene vet hvor mange med inadekvat eller uferdig avklaring, etter maks år på AAP. I Trondheim har vi nå fått vår helt egne Nav-krise. En foreløpig rapport avdekker flere alvorlige brudd på sosialtjenesteloven. Folk får ikke den hjelpa de trenger. Da jeg leste saken i Adressa ble jeg oppgitt og fortvilt, men ikke spesielt overrasket.

Det er 20 år siden mitt første møte med Sosialkontoret i Trondheim. Jeg hadde ikke noe å leve av, fordi jeg måtte vente i to uker på sykepenger. På Trygdekontoret konstaterte de: «Du får gå på sosialen, da». På Sosialkontoret svarte de: «Så klart! Vi forskutterer trygda di, ikke bekymre deg!». Men siden jeg var sykemeldt uten arbeidsgiver, senere mottaker av rehabiliteringspenger, forklarte jeg at jeg trengte nødhjelp. Da ble tonen en helt annen. – Kan du ikke låne penger av noen? Spise middag hos en venn? Det ga meg følelsen av at det ikke var noe vits i å søke. Før jeg i det hele tatt hadde fått et skjema å fylle ut, var det tydelig at de helst ikke ville gi meg noe.

Men jeg søkte nødhjelp hos Sosialkontoret allikevel. Jeg hadde ikke noe valg. – Telefon er ikke nødvendig, det betaler vi ikke for, sa de. Jeg prøvde å forklare at jeg var suicidal. Jeg hadde lammende angst og jeg var helt avhengig av å kunne kontakte behandler, fastlege og legevakt. Da, som nå kosta det jo penger å ikke møte til timer uten å avbestille, mer enn det ville ha kosta å dekke telefonregninga mi. Men nei. Telefon var ikke nødvendig.

Jeg ble en kasteball mellom velferdsordninger i ti år, med minimal oppfølging og maksimal mistenkeliggjøring. Da legen min søkte om forlenget tidsbegrenset uførepensjon, kontret Trygdeetaten med at jeg ikke hadde hatt tett nok oppfølging og for lite arbeidsrelaterte aktiviteter under den første perioden. At det var deres oppgave å sørge for den oppfølginga, var ikke relevant. Jeg skulle ta støyten for at etaten ikke hadde fulgt opp vedtaket mitt, og fikk derfor kortere vedtak enn det var søkt om. Jeg hadde nye saksbehandlere flere ganger i året mens de forberedte Nav-reformen, og jeg gleda meg faktisk til at den skulle bli innført.

Nå skulle det bli slutt på at du ikke kunne få attføringstiltak hvis du var under rehabilitering. Du skulle heller ikke trenge et tidsbegrenset uførevedtak, for å få tett oppfølging av saksbehandler. Alle skulle få tilgang på hele verktøykassa. Samme saksbehandler skulle kunne hjelpe deg med sosialstønad og trygd, og sola skulle skinne på oss alle, der inne i selve navet som holder vårt kjære Velferds-Norge gående.

Virkeligheten ble noe helt annet. I stedet for individualiserte oppfølgingsløp der diagnose, ventelister i helsevesenet, den enkeltes behov og styrker ble hensyntatt, kom et monster av et pakkeløp. Et slags «one size fits all», hvor diagnose ikke spiller noen rolle. Kreft, bipolarlidelse, skiveutglidning eller ME, alle kan sendes på arbeidsevnevurdering, og alle kan få den på samme plass. Ble du ikke frisk før tida gikk ut sier du? Vel, la oss gi deg noen insentiver da. Hvis du ikke blir frisk, tar vi fra deg alt. Vi gir deg karensår. Du får gå på sosialen så lenge.

Enten du er lavtlønna, langtidssyk, ufør, arbeidsledig eller hva det skulle være, så har Nav altså fortsatt samme svar til dem som trenger livsopphold og nødhjelp. «Kan du ikke låne? Kan du ikke selge noe? Nei, her må du faktisk selge huset. Nei, hvorfor skulle vi gitt like mye penger til begge barna dine?»

Jeg vet ikke om det er verre eller bedre at alt nå skal skje elektronisk. Det er knapt mulig å få møtt noen ansikt til ansikt i «kjøttkverna». Ei kjøttkvern som ble solgt til oss som et velolja kulelager, som skulle holde folk unna avgrunnen med verdens beste velferdsordninger. Det kan hende vi har verdens beste velferd. Men hvis barn går sultne fordi sosialen i Trondheim forhaler vedtak, hvis fattige mister husvære fordi de får nødhjelpa først etter oppsigelsen har kommet, hvis foreldre må droppe planlagt samvær med barna sine fordi Nav ikke følger opp, da er det ingen ting å skryte av. Du er kanskje best i klassen, men hvis alle andre strøyk og du fikk en E, så er det fortsatt rom for forbedring. Det håper jeg vi alle kan være enige om.

Det er til syvende og sist et politisk ansvar at byråkratiet som skal ivareta oss fungerer som det skal, og jeg håper noen snart tar et reelt ansvar. Ikke bare serverer de samme tafatte «dette skal vi selvsagt se på». Det hjelper ikke å rase i avisen hvis ingen hjelper å bygge opp de raserte livene igjen .

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe.

Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!