Hver gang jeg tenker på alle mulighetene jeg har her i Norge kjenner jeg en intens smerte dypt inne i meg.
Jeg satt i den fine kontorstolen min i femte etasje på Gløshaugen ved NTNU med en følelse av stolthet. Ute var det kaldt og vindfullt, men solen skinte. Jeg åpnet vinduet, lukket øynene og kjente solen og vinden mot ansiktet. Jeg pustet dypt inn og så ut. Dette føltes fantastisk, som om jeg var på toppen av verden. Jeg hadde nylig startet som stipendiat, og nå fikk jeg beskjed om at PhD-skissen var godkjent. Nå er det bare å sette i gang med det jeg er mest glad i, lesing og skriving. Forskning virket spennende for meg, derfor sa jeg opp min faste stilling som rådgiver ved NTNU. For meg føles Norge som et hav av muligheter, og jeg ønsker å utnytte dem fullt ut. Å bytte en fast jobb med en midlertidig stipendiatstilling hadde ikke noen store økonomiske eller andre negative konsekvenser for meg.
Nå sitter jeg i den fine stolen min og tenker på hvor heldig jeg er som bor i Norge, men hver gang jeg tenker på alle de mulighetene jeg har, kjenner jeg en intens smerte dypt inne i meg. En skarp smerte stikker rett i hjertet og sender sjokkbølger gjennom hele kroppen min. Den tar meg til en annen virkelighet hver gang den angriper – en virkelighet jeg tilhørte en gang. Jeg er en av de heldige få som fikk sjansen til å ha et nytt liv utenfor det mørke, urettferdige, kvinneundertrykkende, diskriminerende og ulikestilte samfunnet jeg ble født inn i.
Besøkte familien for første gang på 11 år: – En krevende og skremmende reise
I august 2021 klarte Taliban igjen å ta over makten i Afghanistan etter at USA og det internasjonale samfunnet trakk ut sine styrker fra landet. Siden da har en del av meg dødd. Hva om jeg fortsatt hadde vært der? Hva om jeg ikke hadde vært en av de heldige? Hva om jeg ikke hadde fått muligheten til å starte et nytt liv i Norge? Disse spørsmålene plager meg som et mareritt.
I dag, i Afghanistan, blir jenter over sjette trinn nektet retten til utdanning. Over to år har gått siden Taliban stengte skole- og universitetsdører for jenter over hele landet. Kvinner får ikke lov til å arbeide verken i regjeringen, politikken, eller i egne virksomheter og organisasjoner. De har mistet ytrings- og bevegelsesfriheten samt alle sine menneskerettigheter. For meg er ikke det verste tanken på at jeg kunne vært en av dem, det verste er at ingen lenger snakker om det. Det er som om jenter og kvinner i Afghanistan enten ikke eksisterer, eller som om de fortjener et slikt liv. Vesten har glemt dem, og resten av verden bryr seg ikke om dem.
De glemte asylsøkerne
Det internasjonale samfunnet prøver å forhandle med Taliban, men uten nytte. Det kvinnefiendtlige regimet har ingen intensjoner om å endre sitt kvinnesyn. Kvinnene som protesterte og krevde sine rettigheter, ble slått, arrestert, torturert, ydmyket, voldtatt og til og med drept. De ble tiet på en så brutal måte at ingen tør å heve stemmen igjen, og de som ønsker å gjøre det, må tenke seg grundig om. Vi som er utenfor Afghanistan, roper så høyt vi kan, men det ser ut til at verden har blitt døv.
Da jeg startet på min doktorgrad, erklærte jeg det som en protest mot diskrimineringen som pågår mot jenter og kvinner i Afghanistan. Jeg har kontakt med kvinner i Afghanistan som midt i all håpløsheten har klart å bevare håpet. De jobber hardt med sine skjuleskoler, der de underviser jenter. Jeg kjenner kvinner som tar risikoen og jobber for kvinners økonomiske selvstendighet, kvinner som dokumenterer uretten som skjer i håp om å vise det til verden når mørketiden tar slutt. Når jeg ser på dem, spør jeg meg selv: Hvis de kan opprettholde håpet og gjøre alt dette for seg selv og sine døtre, tenk hvor mye jeg, som lever i en fri verden og har alle disse mulighetene, kan bidra? Se rundt deg og spør deg selv: Hva kan jeg gjøre for disse kvinnene? Fordi det må være noe både Norge, resten av verden, du og jeg kan bidra med for å gjøre det lettere for afghanske kvinner å gjenvinne sine rettigheter, muligheter og friheter. Det finnes fortsatt håp så lenge vi ikke glemmer. Så lenge vi ikke gir opp!