«Ære». Et ord som var kjent for meg fra barndommen av. Et ord jeg avskydde dypt. Et ord som var grunnen til at flere av mine venninner og bekjentes drømmer ble knust og de ble tvunget til et liv de ikke ønsket selv. Jeg har tilbrakt store deler av livet mitt i Afghanistan og Pakistan, to av landene som topper listen over æreskultur. Som kvinne i disse landene har jeg vært vitne til grusomme hendelser og konsekvenser av denne ukulturen. Det var vanligvis kvinner, men av og til også unge gutter, som bar æren for familien. Som ung klarte jeg aldri å forstå betydningen av dette ordet. Som voksen forsøkte jeg å unngå det så lenge som mulig.

I det siste har jeg konfrontert min frykt og forakt for dette temaet. Jeg har fulgt debatten om æreskultur nøye. I boken «Æresrelatert Kriminalitet» som kom i år, knytter Terje Bjørnanger og Gunnar Valentin Svensson i hovedsak æresrelaterte konflikter i Norge til innvandrergrupper med bakgrunn fra Midtøsten, Nord-Afrika, Pakistan og Afghanistan. Noen anser Islam som hovedårsaken til æresvold og æreskultur. Andre mener æreskultur ikke er knyttet til Islam, at å begrense æresvold til et utelukkende religiøst problem kan hindre effektiv bekjempelse av fenomenet.

I kommentarfeltene til noen av kronikkene jeg har lest i norske aviser om dette temaet, møter jeg en diskusjon hvor nordmenn foreslår å avskaffe Islam og utestenge flyktninger og asylsøkere fra muslimske land fra Norge. Jeg fant ikke en eneste stemme fra offerets perspektiv i disse kommentarfeltene. Ikke en eneste kvinne som kommer fra land der hun kan være et potensielt offer for både æresvold og vold i nære relasjoner, som for øvrig er to ulike konsepter, uttalte seg.

Stemmene til ofrene finner vi ikke i kommentarfeltene, men heldigvis er det både ofre og berørte som deltar i debatten om denne ukulturen, både menn og kvinner. Noen av dem velger å beholde skjult identitet, mens andre, som Nadia Ansar og Abida Raja, har valgt å stå frem og dele sine historier gjennom bøker som har skapt bølger i Norge.

Mens religion kan være en av faktorene, er det viktig å huske at æreskultur er utbredt i land med svake rettsstater og vanligvis i patriarkalske systemer der samfunnet ikke styres av lover, men av mektige menn. Patriarkalske samfunn med svake rettsstater har ofte en klankultur eller kollektivistisk kultur der en persons handlinger ikke bare representerer seg selv, men hele storfamilien. Derfor kan handlinger som oppfattes som «vanærende» påvirke statusen og omdømmet til hele klanen, til og med om man bor i Norge.

Dette er en ukultur der både volden og kulturen må bekjempes. Å avskaffe en religion eller å stenge ute asylsøkere som flykter fra stater der de selv er ofre, er ikke løsningen. Vi må huske at de fleste ofrene for æresvold også er muslimer. Tusenvis av opplyste muslimer kjemper mot denne ukulturen. Med gode integreringstiltak kan vi avskaffe æreskultur og æresvold.

Det første steget er allerede tatt. En åpen diskusjon som inkludere flere stemmer, også ofrene, åpner muligheten til å bryte tabuet og minske berøringsangsten. Slik kan vi finne løsninger sammen med de som er utsatt for dette. Den beste arenaen for å starte diskusjonen om fenomenet er allerede introduksjonsprogrammet der innvandrere lærer språket og den norske kulturen. Dette bør være fokus for politikere og resten av samfunnet.

I Norge finnes det lover og regler som beskytter individers rettigheter, men det eksisterer fortsatt en ukultur der ofrene ikke føler seg trygge. Også her blir folk utsatt for æresrelatert vold. I andre deler av verden finnes det ikke lover som beskytter dem mot dette. De utsettes for vold av sine egne og blir tvunget til å leve et liv de ikke ønsker. Dette må endres. Ofrene fortjener rettferdighet, og det er vårt kollektive ansvar å bekjempe denne ukulturen. Her i Norge, men også andre steder i verden.

Les flere tekster fra Sonia Ahmadi her!

Hva mener du? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no eller delta i debatten i kommentarfeltet nederst – og husk fullt navn!