Sven Egil Omdal, gjesteskribent

Selvsagt er det ingen seier for demokratiet at en anti-demokrat vinner, og det med bare en fjerdedel av antallet mulige stemmer.

Publisert: Oppdatert:
Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for debattantens egen holdning.

Tyskere nikker gjenkjennende. I 1932 kom Hitler til makten med bare 37,1 prosent av stemmene. Om vi ser bort fra valgløftene om å innføre tortur som vanlig avhørsmetode, åpenlys diskriminering basert på religion eller etnisk tilhørighet, sterk oppslutning blant fascister og rasister, og gjentatte oppfordringer om å bruke vold mot motstandere, er det selvsagt stor forskjell på de to. Men likhetene er såpass betydelige at vi bør avvise kravet om å respektere velgernes dom. Det holder at vi aksepterer resultatet. Respekten bør vi reservere til noe som fortjener slikt.

Bare 25 prosent av de stemmeberettigede amerikanerne stemte på Donald Trump, litt færre enn de som stemte på Clinton. Tre av fire amerikanere kan skryte av at de ikke har stemt på ham, for hva det er verdt. Blant de 25 prosentene finnes det mange som er blitt grundig lurt, mens mange andre har fått akkurat det de ønsket seg til jul: En autoritær leder som kan bekjempe pluralisme og likeverd. Disse folkene, de som synes USA var «great» den gang de svarte satt bakerst i bussen, fortjener sannelig ikke vår respekt.

ES OGSÅ: Slik vil Trump forandre USA

Tirsdagens tragedie har fått mange representanter for den liberale elite til offentlig å piske seg selv for å ha sviktet folket. Denne misforståtte selvkritikken legitimerer den falskeste fortellingen om den amerikanske valgkampen; den hvor Trump er talerør for det egentlige Amerika, forbikjørt og glemt av elitene.

Det er illusjonskunst av verdensklasse å få en kynisk svindler som bor med sine vekslende modellkoner i en forgylt toppleilighet på Manhattan, mens han grafser andre kvinner i skrittet og plyndrer sin leverandører, til å fremstå som forsvarer av den fattige, men moralske arbeiderklassen.

Mange har rettet kritikk mot pressen, som visstnok ikke har oppdaget den hvite fattigdommen før nå. Anklagen har ikke rot i virkeligheten, noe som lett kan dokumenteres ved et enkelt søk i arkivene. I mange år har det vært en egen journalistisk sjanger å dra til de gamle industribyene i Midtvesten eller gruvebyene i Appalachene for å skrive om den amerikanske drømmens død. Mange færre har dratt til de fattige svarte områdene for å skrive om stedene hvor den amerikanske drømmen aldri var levende. Ingen der stemte Trump.

LES MER: NTNU-professor: Derfor tapte Clinton

Vi vet svært mye om oppløsningen av de sosiale båndene i USA, og om den såkalt kristelige høyresidens arbeid for å melke misnøyen politisk. Når Robert Putnam («Bowling Alone», «Our Kids») og Thomas Frank («What’s the Matter with Kansas?») er internasjonale kjendiser blant de lesende, er det fordi bøkene og funnene deres har vært vidt og bredt omtalt nettopp i den pressen som liksom ikke har oppdaget hva som har skjedd.

Feilen med USA – og i økende grad med Europa – er at demokratiske politikere, liberale så vel som sosiale, ikke har klart å demme opp for en høyrepopulisme som handler mer om tap av identitet og sosial dominans enn om økonomi.

Jan-Werner Müller, tysk professor i politisk teori ved Princeton University, regnes som en av verdens fremste forskere på demokrati, og implisitt på alt som ikke er demokrati. I essayet «Hva er populisme?» skriver han at alle populister er mot establishment, men ikke alle som kritiserer elitene er populister.

Det som skiller dem, er populistenes moralske påstand om at «Vi – og bare vi – representerer folket». Populister er grunnleggende antipluralistiske. I deres Amerika, eller Europa, er det ikke plass til avvik i hudfarge, kultur eller religion.

Trumpistene er nært politisk beslektet med Pegida-tilhengerne, som hver mandag kveld marsjerer gjennom Dresdens gamle gater, mens de vifter med nasjonalistiske flagg og roper «Wir sind das Volk!». Dårlig skjult i dette kampropet ligger oppfatningen av at alle andre er illegitime. «Få dem ut!» har vært et fast innslag også i Trumps taler.

Et annet krigsrop: «Drain that swamp!», er til forveksling likt de europeiske populistenes krav om opprenskning i Brussel (ordet Brussel betyr faktisk «huset i sumpen»). Washington og Brussel har herjet med økonomien til store grupper borgere, og skapt det raseriet som demagogene trenger for å skaffe seg makt. Men Trump kommer ikke til å bruke makten til å redusere økonomiske forskjeller. Basert på alt han har gjort hittil i livet, kommer han først og fremst til å berike seg selv. Mange kommer til å applaudere også det.

En annen tysk forsker, Karin Priester, har påpekt at populistiske partier ikke bare tiltrekker seg folk som er truet av sosial nedgang. Populismen er forlokkende også for vellykkete, sosialdarwinistisk orienterte mennesker som ikke har trang til å dele med andre. Halvparten av dem som stemte på Trump har en husstandsinntekt på over 250000 dollar, ifølge The Guardian. De fattige er de velståendes nyttige idioter.

Det vi så tirsdag, var derfor ikke demokratiets triumf over elitene, men hvordan akkurat mange nok velgere ble forført av en autoritær demagog som «står for tortur, hensynsløs krig, ukontrollert grådighet, hat mot kvinner, immigranter, flyktninger, fargete og funksjonshemmete. En seksuell overgriper, en forretningssvindler, en løgner» (The New York Times på lederplass).

Det sanne demokratiet, der menneskene har lik verdi, og får en anstendig lønn for strevet, tapte tirsdag. For å gjenvinne det tapte bør alle sanne demokrater bekjempe konsekvensene av tragedien. Trump må hindres, så langt det er mulig, i å herje med verden. Det var dette Angela Merkel heldigvis gjorde klart, da hun – i et brudd med all sedvane – listet opp kravene for i det hele tatt å samarbeide med Trumps regjering. Denne gang er det Tyskland som gir USA en lekse i demokrati.

Følg på twitter.com/svelle