Fraværet av god arkitektur, gode areal og reguleringsplaner i distriktet svekker muligheten til å etablere et funksjonelt boligmarked. På Stokkøya leder Ingrid Langklopp prosjektet Bygda 2.0, som de håper bidrar til at flere vil vende nesa ut av byen og ut på bygda.  Foto: Ole Martin Wold

Vi mangler folk som gidder å bo i distriktet

Det norske distriktet med små tettsteder og glisne bygder har noen utfordringer. Fraflytting og forgubbing er en av utfordringene. I det dukker også kompetansemangel opp som en følgefeil. Mange småkommuner må daglig bryte loven fordi de mangler sentral kompetanse og operative hender. Og, kjønnsbalansen blir heller ikke helt sunn, da jentene i større grad flytter ut, men ikke tilbake. Norske bygder i sin fysiske form er hovedsakelig bygd av menn for menn, og jeg forstår jentene godt.



Så, hva har strategien vært de siste 50–60 årene for å endre dette? Jo, «vi må ha arbeidsplasser». Og ja, det var nok riktig strategi på et nivå frem til kanskje midten på 90-tallet, selvfølgelig må folk jobbe. Men i dag, er ikke mangelen på arbeidsplasser hovedproblemet, det er mangelen på folk som gidder å bo i distriktet. Det er rett og slett ikke attraktivt nok. Det hjelper ikke alene for de fleste om det er vakker natur og en kunstgressbane for ungene, det blir for stusslig når folk trekker inn i stua klokka 17, og ute i småbyene og bygdene ser det ut som om det er pandemi selv om den teknisk sett er over.



Jeg har de siste 10–15 årene holdt mange foredrag, deltatt i debatter og vært innleid ressurs for flere stedsutviklingsprosjekter. Så mye bra folk har jeg møtt, så mange vakre steder. Men når dagens økt er over og jeg tusler ut for å oppleve småbyen eller tettstedet, er det ofte ingenting som innbyr til en kveld utenfor hotellrommet eller utleiehytten. Heller ikke noe på formiddagen eller morgenen.

I mange av de konferansene jeg har deltatt på, er som regel omkvedet fra lokale politikere og næringsliv, arbeidsplasser, næringsutvikling, dypvannskaier, industriområder for å tiltrekke seg kapital og ny næring, vei og generell kommunikasjon med bil. De tror fremdeles at det i seg selv er nok til å få folk til å flytte. Knapt noen nevner den viktigste infrastrukturen for et attraktivt sted, den sosiale infrastrukturen, reiselivet, kveldsøkonomien, kulturaktiviteter og de uforpliktende møtestedene. Det som gjør en by til en vinner.

For de som har noen generasjoner på stedet, de som har valgt å bli mens søsknene dro, betyr det kanskje ikke så mye, de kan stedet, har sin rytme og form. Men for de som er på besøk, vurderer å bo der eller å flytte tilbake, kan den bety alt i valget mellom byen og distriktet. Og, uten frisk humankapital blir først bygdene sosialt usunne, så imploderer de. Og det er sjeldent et pent syn.


Her har turistkontoret sikret seg attraksjoner for enhver Instagram-smak

Bygda må overleve. Om ikke annet for at vi skal få tatt fine feriebilder. NB! Inneholder selvskryt.


Så kanskje man skulle se med nye øyne på hva det er som faktisk skaper stedsattraktivitet, og satse noen investeringer dit hen. Både fra næringslivet og det offentlige. Det er kanskje til og med viktigere enn den nye brua eller tunnelen.

Selvfølgelig skal vi utvikle det eksisterende næringslivet, men det også er avhengig av at folk gidder å bo der. Om det øvrige næringslivet er tannhjulene, er den sosiale infrastrukturen (reiselivet er et dårlig ord) oljen som gjør at det ikke går i stå.

Et annet problem i distriktet er et dysfunksjonelt boligmarked. I snitt faller verdien på en nybygd bolig med 30 prosent i det øyeblikket man setter nøkkelen i døra, når det ikke er bygd i et pressområde. Stedets attraktivitet er en viktig faktor, men også fraværet av god arkitektur, gode areal og reguleringsplaner i distriktet svekker muligheten til å etablere et funksjonelt boligmarked.


Vi bejubler at «arbeideren» vant. Men hva gjør Norge for virkelighetens Isak-er?

Isak Dreyer er blitt drømmemann og arbeiderklassehelt som går rett hjem hos kvinner og politikere. I begeistringen glemmer vi at han er nederst på rangstigen.


Vi har her på Stokkøya til en viss grad klart å kontre den effekten med prisfall her ute, men vi mangler fremdeles boliger til folk som ønsker å flytte hit, spesielt rimelige boliger for folk i frie yrker, aleneboere og lavtlønte. Det er paradoksalt en utfordring skapt av oss selv da stedet har blitt attraktivt. Skulle man sett på nye verktøy for finansiering av bolig til leie eller eie i områder hvor investorer ikke finner det interessant å drive boligutvikling, men behovet for bolig er der? Slik som man har investeringsselskap som for eksempel Investinor for tidligkapital i bedriftsutvikling.

Vi har fokusert på sosial infrastruktur som verktøy de siste 20 årene, og ser nå at vi kan si at det fungerer. Vi har fått mange nye tilflyttere som uttaler at det er det som er hovedgrunnen til at de er her. Det gjør at vi får tak i fagfolk til eksisterende arbeidsplasser, det er etablerere med egen næringsaktivitet og folk som jobber digitalt med Stokkøya som base. Det skrives 2022 i kalenderen, ikke 1972, hovedlinjene i distriktsutviklingspolitikken jeg mener å observere, kan sammenlignes med at man prøver å skru ned en torx skrue med et flatjern.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe

Prosjektet Bygda 2.0 er et nyskapende og urbant boligprosjekt i fjæresteinene på Stokkøya.  
        
            (Foto: Ole Martin Wold)

Prosjektet Bygda 2.0 er et nyskapende og urbant boligprosjekt i fjæresteinene på Stokkøya.   Foto: Ole Martin Wold