Skal kommunene som nå eier Trønderenergi være ledende i privatisering av eksisterende kraftproduksjon? Spør Sp-politikeren.  Foto: Privat

Oppsplitting av Trønderenergi – er det så lurt?

Trønderenergi er i dag eid av nitten trøndelagskommuner og Kommunal Landspensjonskasse (KLP). Sistnevnte er en privat aktør med 13,33 prosent eierskap i selskapet, resten er eid av kommunene. Trondheim kommune, og derigjennom kommunens innbyggere, eier 9,13 prosent. Innflytelsen i dagens selskap og selvsagt i nye selskapsstrukturer avhenger av størrelsen på aksjeposten.

Nå foreslår styret i Trønderenergi å splitte opp selskapet, og spørsmålet avgjøres på en ekstraordinær generalforsamling i juni. Der kreves det to tredjedels flertall for at forslaget skal gå gjennom. Den faktiske beslutningen tas imidlertid i ukene som ligger foran oss, når hver av dagens tjue aksjeeiere beslutter hva deres representant i generalforsamlingen skal stemme.


Trønderenergi og tysk selskap med milliardinvestering i trøndersk vindkraft

Trønderenergi og Stadtwerke München overtar Statkrafts eierandel i vindkraftverket Roan vindpark i Åfjord, som er Norges nest største vindkraftverk.


Og slik blir det dette en sak for bystyret i Trondheim. Sist torsdag begynte vi i Finans- og organisasjonskomiteen vår behandling av forslaget om oppsplitting. Flertallet i møtet besluttet å starte diskusjonen i møtet da, og først på neste møte fullføre og beslutte innstilling til bystyrets møte i juni.

Dagens Trønderenergi er før utskillelse verdifastsatt til nær 14 milliarder. Forslaget går ut på å skille ut verdier tilsvarende seks milliarder kroner fra nåværende Trønderenergi, herunder 90 prosent av de ansatte, all vindkraft og 19 prosent av vannkraften. Disse verdiene skal etter planen inngå i et såkalt fornybarkonsern der investeringsfondet HitecVision skal være 50 prosent deleier. Går forslaget gjennom, blir dermed store deler av dagens kraftproduksjon privatisert.

Det er mange grunner til å stille seg kritisk til forslaget om oppsplitting, men her nøyer jeg meg med å trekke fram tre. For det første: Hvorfor skulle kommunene heller være interessert i å være aksjonær i et privat «vekstselskap», enn å få del i sikkert utbytte fra dagens Trønderenergi? Dette er utbytte kommunene kan bruke på bedre tjenester til innbyggerne.

Det som blir igjen i Trønderenergi skal visstnok fortsatt kunne gi 200 millioner kroner årlig i utbytte til eierne, men utbyttet blir vel større om selskapet beholder hele kraftproduksjonen? Det går ikke fram av saksdokumentene hvor stort utbyttet kommunene potensielt gir avkall på ved å overføre deler av virksomheten til det nye selskapet.


Derfor havnet et energiselskap i Trøndelag på børsen i Stockholm

SKOGN: Verdens største biogassfabrikk fører energiselskapet Trønderenergi til børsen i Stockholm.


Og tar vi med i regnestykket at energiprisene vil fortsette å øke i årene framover, vil vel utbyttet vokse også av den grunn? Økende grad av elektrifisering av samfunnet til erstatning for fossil energi og Statnetts forslag om å framskynde utbedring av overføringskabler mellom landsdelene, sørger for det. Utjevning av strømprisene i landet betyr på godt norsk at strømmen blir dyrere, også i Midt-Norge. Selvsagt med mindre det bygges ut mye større kraftproduksjon.

For det andre: Mesteparten av kraftproduksjonen i Norge i dag er eid av det offentlige. Dette gjelder først og fremst vannkraften, i mindre grad vindkraften. Med eierskap følger inntekter til det offentlige. Noen vil kanskje innvende at det spiller ingen rolle om man betaler de stadig økende strømregningene som inntekt til det offentlige, eller til private næringsinteresser.

Men det er noen vesensforskjeller. Inntekter som tilfaller kommuner og stat, kan tilbakeføres til innbyggerne i form av tjenester. Offentlige eiere kan også sørge for at tilbakeføringen får en omfordelende effekt. Med privat eierskap faller denne muligheten bort, inntektene forblir da selvsagt på private hender.

Det er også en vesensforskjell fordi energi handler om mer enn fordeling av inntekter. Kraftforsyning regnes som en av samfunnets sju kritiske samfunnsfunksjoner, oppgaver som er avgjørende for befolkningens sikkerhet og trygghet. Er Norge som helhet tjent med økende privatisering av kraftproduksjonen? Og skal kommunene som nå eier Trønderenergi være ledende i privatisering av eksisterende kraftproduksjon?

Produksjon av vannkraft står dessuten i en særstilling fordi kraften produseres på grunnlag av en evigvarende naturressurs. Det er ikke uten grunn at lovverket opererer med konsesjonsforpliktelser og hjemfallsrett. Å privatisere 19 prosent av vannkraften framstår derfor ekstra uheldig.

For det tredje: Hva med risiko og inntjeningsevne? Hovedideen synes å være at dagens styre i Trønderenergi ønsker tilgang på risikokapital. Og da må vi vel trekke den konklusjon at det ikke er mindre risiko for de verdiene dagens Trønderenergi skal skille ut og legge inn i fornybarkonsernet. Her er det ingen garantert inntjening, og denne vil uansett ligge noen år inn i framtiden. Vekstselskapet skal reinvestere eventuelt overskudd i selskapet.

Aksjene i det nye selskapet vil være fritt omsettelige fra første dag. Det vil dermed være opp til den enkelte kommune om den vil selge eller beholde eierandelen. Valget blir da enten å selge aksjeposten, det noen vil omtale som å realisere bundet kapital, eller beholde aksjeposten i et selskap som kanskje vil gi utbytte først minimum fem til seks år etter opprettelsen.

Satsingen skal i den første perioden være på utbygging av vindkraft i Sverige og Finland. Med den folkelige motstanden vi har sett i Norge mot vindkraft, hvorfor skulle ikke det samme skje i disse landene? Og hva om konsesjoner også der blir brakt inn for rettsapparatet?

Et fornybarkonsern som skal bidra til det grønne skiftet, synes kanskje som en god idé. Men løsningen som foreslås innebærer, i alle fall på kort sikt, å stille risikokapital til disposisjon versus å beholde Trønderenergi slik det er i dag og bruke utbyttet til bedre tjenester til befolkningen. Det er tross alt det siste som er kommunens primærfunksjon.

Skulle man likevel mene at offentlige eiere, inkludert kommunene, bør bidra til å skape mer klimavennlig energi, er spørsmålet om det må skje på den måten som foreslås. Må løsningen være privatisering av den offentlig eide kraftproduksjonen? Er det virkelig helt umulig å få til en alternativ selskapsstruktur med bare offentlige eiere?

Finans- og organisasjonskomiteen har fått et saksunderlag utarbeidet av Trønderenergi selv. Som lokalpolitiker kunne jeg ønsket meg en uavhengig vurdering og kritiske innspill fra fagfolk uten egeninteresse. Et slikt saksunderlag måtte selvsagt også se på de samfunnsmessige konsekvensene av økende privatisering av kraftproduksjonen.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe