Ord som «nei», «slipp meg» og «jeg vil ikke», går inn det ene øret og ut det andre, skriver Rikke om ubehagelige opplevelser hun har etter en tur på byen.  Foto: Privat

Nei, det står ikke «kom og ta på meg» i panna mi

I helgen var jeg på byen og ble for «n`te gang» offer for en gutt med lim på henda. En som trolig må ha vært døv i samme slengen, eller i hvert fall smittet av sykdommen «selektiv hørsel», hvor særlig ordet «nei» ikke er mulig å oppfatte.



Der sitter jeg ved siden av en person jeg ikke kjenner og blir holdt fast i det han sikkert tenker er et flørtende grep om skuldrene mine. At hånden han uønsket klemmer på låret mitt, sikkert er noe jeg finner opphissende. Ord som «nei», «slipp meg» og «jeg vil ikke», går inn det ene øret og ut det andre. Ikke engang «jeg har kjæreste, la meg være» ser ut til å virke.

Ofte har ikke gutter respekt for mitt nei, men de har vanligvis respekt for at en annen gutt sier nei på mine vegne. Denne gutten som holder meg fast derimot, har ikke respekt for noen av oss. Jeg kjenner at jeg synker sammen, PTSD og angst slår plutselig inn, det blir svart.

Jeg husker at jeg gråter, jeg ser en vakt fra utestedet og plutselig står jeg og lener meg på en kald politibil og har to betjenter foran meg. Jeg er livredd, jeg vet ikke hvordan jeg kom meg dit, men jeg er trygg. Vakta henter jakka mi, kjæresten min kommer ut, noen fremmede holder rundt meg mens politiet snakker med han, og plutselig har jeg venner rundt meg. Mamma og pappa kommer som lyn inn til byen, og jeg er trygg.


Veronica (25) opplever seksuell trakassering daglig: - Det er en del av yrket

Veronica lever av å spille dataspill. Det innebærer at hun opplever seksuell trakassering hver gang hun jobber.


Men hva har skjedd? Ikke bare med meg, det har skjedd med så mange andre. Og hva kunne ha skjedd hvis jeg ikke hadde fått hjelp? Det gjør meg livredd å tenke på, men det er dog egentlig ikke det jeg lurer på. Det jeg lurer på, er; hva har skjedd med folk? Hvor er respekten? Var pandemien og nedstengningen virkelig så lang at ingen har sosiale antenner lenger? Har den pålagte meteren virkelig blitt erstattet med et inntrykk av at vi nå må ta på hverandre?

Det virker som om folk har glemt hvordan vi oppfører oss overfor fremmede. Festkulturen og respekten har virkelig fått seg en støyt. Nei, dette er ikke noe nytt som har oppstått etter pandemien. Vi har opplevd det før. Jeg har opplevd det før. Og vi opplever det hele tiden. Men selv om dette ikke er noe nytt, er det kanskje på tide at vi tenker over hvordan vi faktisk håndterer det å møte fremmede igjen?

Hvis du nå sitter og lurer på hva jeg hadde drukket, om jeg var for full eller kanskje hva jeg hadde på meg. Gratulerer og velkommen, du er en del av problemet. La folk være i fred når de ber om det. La folk eksistere uten at du må presse deg på. La et nei være et nei!

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe