Debattanten bor like ved Ravnklo og savner livet ved fiskeutsalget. Men har tror tida for spesialforetningene i Midtbyen er over. Denne uka holdt de på å tømme lokalet.  Foto: Privat

Det ble plutselig stille i Ravnkloa

Nesten uten forvarsel ble lysene til fiskehallen slukket for godt, og den karakteristiske og på mange måter ikoniske lave bygningen står der i dag, tom og forlatt. Vi som bor 20 meter rett ovenfor og ser ned mot butikkvinduene, savner lysene som strømmet ut og signaliserte at her er det aktivitet.

LES OGSÅ: Midtbyen har kvaliteter kjøpesentra aldri vil få

Vi savner det pulserende hjertet som representerer et av byens mest berømte steder gjennom hundrevis av år, og kanskje like lenge et handelssted som alle kjente til. Våre foreldre, besteforeldre, oldeforeldre – og enda lenger tilbake, kjøpte fisk her. Som liten gutt holdt jeg min farmor i hånden da vi dro hit, og holdt den andre siden av veska da vi dro tilbake, med fisk til middagen. Det er fine minner, som jeg deler med veldig mange andre. Det var nemlig ikke bare innkjøp av fisk, men også påfyll av kultur og en tradisjon vi i byen har hatt i veldig mange generasjoner. Jeg vil kalle det en opplevelse, som du aldri får i en vanlig butikk.

Så forsvant alt sammen. «Kundegrunnlaget ble for lite», ble det sagt. «Byens innbyggere bruker oss for lite», sa eierne. Og det dukket opp mange forklaringer til at fiskeutsalget i Ravnkloa ble ulønnsomt for aller første gang i historien. Det er nok noe rett i alle sammen, for det er ikke bare denne spesialbutikken som er lagt ned i sentrum.

LES OGSÅ: Ravnkloa er en villet utvikling av byen

Ravnkloas fall føyer seg inn i rekken av nedlagte forretninger de siste årene, og det er heller ikke lenge siden at Fiskehallen i Taraldgårdsveita ble nedlagt. Så vidt jeg vet fikk ikke fiskebutikken i Ravnkloa nytte de mange millionene i omsetning som forsvant – den havnet nok i varehusene utenom sentrum. Og i fjor ble Badebutikken i Fjordgata lagt ned, også de på grunn av at byens innbyggere brukte den for lite.

Og da er vel det store spørsmålet hvem som er byens innbyggere siden de nesten ikke bruker spesialforretningene? Jeg tror det er her svaret finnes, for i løpet av de siste 20–30 årene (og enda lenger tilbake) har det foregått en befolkningsendring i Trondheim. Det finnes nesten ikke lenger noen barnefamilier her, for de har flyttet vekk fra sentrum, og etter hvert også bort fra randsonene. Det er flere forklaringer til det, men den største er nok at byen i økende grad har blitt en studentby med titusener av studenter.

LES OGSÅ: Byen trenger fortsatt sjømatutsalg i Ravnkloa

De fleste av disse vil naturligvis bo mest mulig sentralt, og siden mesteparten av husværene er basert på private eiere, har ekstremt mange hus blitt gjort om til studentboliger. Der er det nemlig penger å hente. Mye penger. Etter hvert har disse fortrengt familieboligene, og med den enorme satsingen Trondheim kommune og NTNU gjør i fellesskap omdannes stadig mer av byen til campus. Store bygårder med store leiligheter er bygget om til rene seddelpresser, og mesteparten av byleilighetene er blitt bitte små. Det finnes knapt vanlige leiligheter å oppdrive lenger.

Jeg anslår at rundt 80 prosent av alle som bor i sentrum, er studenter. I min egen brygge representerer de over halvparten av beboerne, trolig enda mer i nabobrygga, og sånn kan vi ta for oss gate etter gate, veit etter veit. Og da er vi kommet til poenget, eller i alle fall en del av det: For studentene har nesten aldri brukt fiskeutsalget i Ravnkloa. Eller fiskehallen i Taraldsgårdsveita. Eller Badebutikken i Fjordgata – og så videre.

De bruker derimot mye av de som tar i bruk lokalene etter dem; for det har vel aldri vært så mange kafeer og frisører i sentrum som nå? Jeg tror derfor det er på tide å tenke annerledes om hvordan vi vil ha sentrum, for den vil aldri bli slik den har vært. Vi må bare innse at både folk og varehus befinner seg utenfor, og at stadig færre besøker sentrum hvis de ikke skal til tannlegen.

Trondheim kommune som har vært en stor pådriver til denne utviklingen, har også gjort det enda verre med stadig økende parkeringsavgifter. Det er for eksempel samme pris for en stor lunsj på City Lade som det koster å stå parkert tre timer i sentrum. Og da får vi med oss et utall forretninger samtidig, uten at det koster ei krone for parkeringa. Sånn er det blitt, og det må vi bare godta – Trondheim sentrum som handelssentrum er historie.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe

11. desember 1962: Petter Green i Ravnkloa fiskhall selger lutefisk til Anne Rønsberg og sønnen Stig på 6 år. Det bringer fram minner hfatteren. 
        
            (Foto: Adresseavisens fotoarkiv)

11. desember 1962: Petter Green i Ravnkloa fiskhall selger lutefisk til Anne Rønsberg og sønnen Stig på 6 år. Det bringer fram minner hfatteren.  Foto: Adresseavisens fotoarkiv