Vi stakkarsliggjør dagens ungdom

Ingmar, som i den svenske filmklassikeren «Mitt liv som hund» mistet moren av tuberkulose, hadde et fint livsmotto: «Man måste jämföra.» Det alltid er noen som har det verre. Man skal selvsagt ikke sammenlikne alt med sultne barn i Afrika, men likevel. Ja, likevel.

Vi har levd med koronaen et par år, og mange er bekymret. Spesielt for ungdommen. Blant annet Adresseavisens Trygve Lundemo. I en kommentar den 22 januar tegner han et dystert bilde over tilstanden for dagens norske ungdom. Men blir det hele litt for dystert? Jeg tror det. Han trekker fram Per Fugelli, som sa at vi skal leve nå. Men er det noe jeg er sikker på at Fugelli ville sagt hvis han hadde levd, så hadde det vært at vi skal gi litt mer faen i å høre på dystre voksne. Og heller leve så godt vi kan.

LES OGSÅ KOMMENTAREN: Konsekvensene av tiltakene er verre enn sykdommen

Du får ikke tilbake sommeren du fylte 15, sa Bent Høie. Hva er det for noe tull? Man har da en sommer selv om det er korona. Å miste fotballcuper og sydenferier er selvsagt trist, men man kan fortsatt forelske seg. Man kan treffe venner. Man kan leve. Selv om det er annerledes enn da vi som er halvgamle var 15.

Jeg er redd for at vi som er voksne – nær sagt som vanlig – er med på å trykke ungdommen ned, i stedet for å løfte dem. Lundemos kommentar er et godt eksempel på dette. Vi er dypt bekymret, men med god grunn? Lundemo viser i sin kommentar til at flere føler seg ensomme. Hvilken empiri ligger bak denne undersøkelsen? Hvor stammer undersøkelsen fra? Og hva er ensomhet?

LES OGSÅ: Hver fjerde nordmann føler seg ensom

Jeg tror de fleste tidvis har følt seg mer ensomme under koronaen, men er dette noe de fleste av oss kan bære? Eller skal det knekke oss? Kanskje har noen familier blitt knyttet tettere sammen? Kanskje har nye vennskap oppstått? Men vi får bare høre om dem som har det vanskelig. Mennesket er per definisjon ganske tilpasningsdyktig. Covid-19 er kjipe saker, men koronaen er ikke svartedauden, andre verdenskrig eller inkvisisjonen.

Lundemo spør retorisk: «Lever vi nå?» Ja visst lever vi nå. Livet er mer enn de store hendelsene. Livet er også et smil, et solstreif, lyden av bølgeskvulp, heggen som blomstrer eller en fottur i marka med gode venner. Livet er her. Livet er nå. Kanskje må vi åpne øynene mer for de små ting. Ingen har sagt dette bedre enn lyrikeren Hans Børli:

«Du rusler gjennom skogen, med sol på hendene dine som varmen av blyge kjærtegn. Da trår du på en kongle på stien, kjenner det mjuke trykket av den gjennom sålen på skoen din. En liten hendelse, liten at den nesten er ingenting. Men vær hos den med hele ditt menneske. For det hender deg på Jorden dette. Du lever. Lever.»

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe