Det som har skjedd på Lager11, er skammelig. Men hva kan man forvente når det er bunnlinja som bestemmer?, skriver kunstner Ibrahim Fazlic.  Foto: Kim Nygård

Når din viktigste verdi er økonomisk verdi

Det er besynderlig at alle som jobber i kulturavdelingen hos en nyoppstartet, selvutnevnt kulturinstitusjon, forlater jobbene sine på stedet nesten samtidig. Enda mer besynderlig er det at de aller fleste av disse er scenekunstnere, og at dette skjer under en pandemi – midt i en nedstenging hvor alt av scenekunst er avlyst.

LES OGSÅ: Sa opp ansatte og kastet ut alle leietakerne: - Ingen ville si noe om hvorfor

Hvorfor forlate fast inntekt hos et sted du har vært med på å bygge opp til et kunstfelt preget av avlysninger, utsettelser og kompetanseflukt? Det aller mest besynderlige av dette er at den private bedriften disse kunstnerne arbeidet hos, og var med på å bygge opp – hadde full tilgang til å søke om stimuleringsmidler som Norsk kulturråd har gjort tilgjengelig gjennom sine kanaler. Offentlige tildelingslister viser at Lager11 fikk kompensasjonsstøtte og stimuleringsmidler for å fortsette sin kulturelle drift. De ble finansiert av staten. Av penger som jo skal komme kunstnere til gode. Hva gikk disse pengene til, etter at kunstnerne forsvant?

Kunstfeltet i Trondheim har i de siste årene vært i stor vekst. Flere kunstnere, flere institusjoner og et mer uttrykksmangfoldig kulturliv gjør at det kreative Trondheim vibrerer av nyskapning, nysgjerrighet og et sultent publikum i alle aldre. Samtidig som dette skjer, flytter kulturrådet et kontor til byen. «Kulturell og kreativ næring» heter det, og skal øke hva kunsten genererer økonomisk. Men er kunstens viktigste verdi den økonomiske?

LES OGSÅ: Slutter i bransjen etter 20 år. - Jeg må betale regningene mine

Et tydelig eksempel på noen som mener dette er nye Lager11 på Sluppen. Et område Kjeldsberggruppen har investert store penger i, og som de kommer til å tjene enda større penger på, om noen år. Sluppen skal gentrifiseres. Først kommer kulturen og de kule fritidsaktivitetene. Hvem er bedre til å bygge opp dette enn kunstnere?

En gruppe bestående av ildsjeler som er vant til å gå den ekstra mila for å komme i mål, uten å forvente de høyeste lønningene. Men hva skjedde etter at de kom i mål med etableringen av Lager11? De forsvant! Når bunnlinja bestemmer, er det ikke gunstig å ha kulturarbeidere på huset. Stimuleringsmidler eller ikke – kulturarbeiderne forsvant til fordel for arbeidsledighet og teatertørke. Men hvor ble disse øremerkede midlene av?

I saken som Adressa publiserte, står det også at Lager11 har mottatt nærmere én million kroner for å bygge en black box og utvikle en kulturhub. Denne er finansiert av offentlige midler hos en privat bedrift for å benyttes av kunstnere og deres publikum. Hva skjer nå som Lager11 har kastet ut alle kunstnerne? Er det den kommersielle kulturen som flytter inn? Den som de kan ta skyhøye leiepriser av? Den som trekker til seg de pengesterke, øltørste publikummerne? Den delen av kulturen som er bra for bunnlinja.

LES OGSÅ: - Mange står allerede i en utsatt posisjon og korona har kanskje vært dråpen for enkelte

Dette får meg også til å lure på hvor mange teaterforestillinger som har spilt – og er planlagt å spille der – sammenlignet med hvor mange firmafester og julebord av eksterne leietagere som har blitt avholdt i denne kulturrådsfinansierte teatersalen. Er det riktig at kulturrådet skal finansiere en privat bedrifts teatersal om denne ikke skal brukes av og for også den ikke-kommersielle kulturen?

Lager11 skulle være et sted for kulturell vekst, men det virker som om de nå har avfeid de kunstneriske prosessene helt. Prosessene som sørger for kulturell vekst. De demokratiske prosessene og undersøkende møteplassene hvor synergier kan oppstå – hvor kunstens virkelige verdi kan dyrkes frem. Når man vil være et sted for kulturell vekst, må det være stor takhøyde også for å feile. Bare slik kan kunsten bevege seg. Bare slik kan den vokse. Da må kunstnerne få bli.

Nå virker det som om huset har blitt et visningssted med størst fokus på resultater og lite rom for kunstnerisk risiko eller feil. For det er resultatene av våre prosesser som selger billetter og bringer publikum til lagerets ølkraner og matboder. Det blir tydelig at den eneste veksten som her skal fremmes er den som foregår i lommeboka på bedriften.

Det som har skjedd på Lager11, er skammelig. Men hva kan man forvente når det er bunnlinja som bestemmer? Det blir spennende å se hva arven etter de andre private næringsaktørene som etablerer seg i byen blir. Hvordan vil Havet Arena og Nye Hjorten oppføre seg? Eller må kunstnere kanskje bare bli værende hos sine offentlige institusjoner – som ikke kaster deg på dør når ølsalget går dårlig i et land med skjenkestopp.

Da jeg for første gang fikk en sniktitt på Lager11 mens det fortsatt var i byggeprosess, ble jeg varm om hjertet og full av håp for scenekunsten – alle kunstnerne i Lager11 T-skjorter med kultursjef Mari Moe Krysinska i spissen løp stresset rundt for å få ferdig alt. Og selv om de knapt hadde tid til å hilse på meg, ble mine fordommer mot samarbeid med næringslivet motbevist. Dette skulle bli vårt hus. Trodde jeg. Nå er det ingen igjen.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe