Martin Wåhlberg, leder Barokkfest  Foto: Sindre Vartdal

Bare bitte litt forutsigbarhet, er det mulig?

Om to uker ruller vi i gang Barokkfest. Lille speil på veggen der: blir det 50, 200, eller full nedstenging i byen her? Vi i kulturbransjen bør gå til innkjøp av spåkuler. Det vil være et like pålitelig styringsverktøy som de redskapene myndighetene gir oss nå.

Debatten om antall publikummere raser. Men det største problemet er ikke publikumstallene i seg selv, det er fraværet av en plan. Det er kanskje ikke noe man tenker på der man sitter tilbakelent i konsertstolen med vaksine i armen og munnbind rundt fjeset, men akkurat som for store idrettsarrangement, har konserten man opplever antagelig vært forberedt i flere år. Konsertproduksjon på toppnivå krever at arrangøren vet i forveien omtrent hvilke regler som vil gjelde. Slik er det ikke nå.

LES OGSÅ: Kulturen demonstrerer mot koronatiltak

Hvem taler kulturens sak? Det er en åpenbar grunn til rotet som hersker, og den er det få som snakker om. Jeg husker en politiker i kulturkomiteen på Stortinget som sa til meg: Å herregud, det er så kjedelig med høringene hos oss i kulturkomiteen, det er jo så mange ulike landsforeninger at det aldri tar slutt.

Her er vi ved problemets kjerne. Når skal kulturfeltet i Norge snakke med én stemme? Næringer og bransjer er samlet i NHO. Frivilligheten har sin overordnede organisasjon. Når skal kulturen samle seg, slik at vi faktisk får en plass rundt bordet når beslutninger tas på kort varsel?

LES OGSÅ: TSO-musiker: Vi står på kanten av stupet. La kunsten leve

Kulturlivet holdt utenfor. 2021 har vært som en eneste sammenhengende komi-serie med stadig skiftende regler. Det eneste vi med sikkerhet kan forholde oss til nå, er at en planleggingshorisont på to uker sannsynligvis er gjennomførbar. Derfor har vi i år gatt til det ganske oppsiktsvekkende skrittet å lansere festivalprogrammet for Barokkfest bare to uker før festivalstart.

Men noen ganger er ikke to uker nok heller. Da Barokkfest skulle gå av stabelen i juni, med den fjerde nedskalerte versjonen av programmet og tidspunkt flyttet fra vinter til sommer, måtte vi likevel avlyse alt på få timers varsel. 24 timer før hadde kommunen bedyret oss at alt var i skjønneste orden. Om morgen fikk vi telefon om full nedstenging: ikke fra kommunen, men fra utelivsbransjen, som, i motsetning til oss, var informert. Barokkfest var den største kulturaktøren i Trondheim den uken. Ingen hadde snakket med oss, ingen hadde snakket med symfoniorkesteret heller.

LES OGSÅ: Ann Elisabeth Wedø: Kulturnæringen må likestilles med andre næringer

Forutsigbarhet. Noe av kompleksiteten ligger i at kulturlivet er offer for reguleringer på mange ulike områder. Innreiserestriksjoner (mange utøvere er internasjonale) og restriksjoner for fritidsaktiviteter for voksne kan bety like mye som selve publikumsbegrensningene.

Men det bure være mulig å lage en tiltaksmodell for kulturlivet etter oppskrift av det man gjør på skolene. Rødt, gult og grønt, med ulike tiltak for hver fargekode. Da vil vi i hvert fall vite noe om hva som kanskje kan komme. Da skulle vi kunne forberede oss. Vi skulle kunne planlegge, i det minste noen måneder i forveien. Det ville fortsatt være ille, men det ville være bedre.

Selvfølgelig må det være restriksjoner når verden går gjennom den verste unntakstilstanden siden andre verdenskrig. Men man kan ikke annet enn å bli stum over de planløse forandringene som ustanselig rammer kulturlivet. På toppen av det hele valgte LO ut kulturen, i det lille vinduet som var åpent for full produksjon i høst, for en prinsipiell arbeidskonflikt rundt pensjon. Kulturen har åpenbart ingen venner. Kanskje burde den bli venner med seg selv i stedet?

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!