Kulturnæringen krever å likestilles med andre næringer, og bli vist tillit til å beregne antall publikummere i salene etter arealets størrelse og utforming, skriver direktør Ann Elisabeth Wedø i Olavshallen  Foto: Håvard Haugseth Jensen

Kulturnæringen må likestilles med andre næringer

Jeg er direktør i Olavshallen, et konsert- og kulturhus som hadde 320 arrangementer og 187 000 besøkende i 2019. Vi driver på kommersielle vilkår og er en del av kulturnæringen. I 2020 og 2021 hadde vi til sammenligning 86 700 besøkende. Det er 100 000 færre over en toårsperiode enn det vi hadde i 2019. Det sier sitt.

LES OGSÅ: For lite, for seint fra regjeringen for kulturlivet

I løpet av koronaperioden er vi kjent med at én publikummer i salen har vært smittet, men at det ikke medførte videre smitte. Dette skjedde i desember 2021 (full sal). I 2019 var det 13 400 som var sysselsatt innen musikk, scenekunst og annen underholdningsvirksomhet i Norge. Disse er organisert i 15 630 foretak. Kulturnæringen kjennetegnes med andre ord av mange enkeltpersonforetak og små bedrifter. Samlet omsetningen var på 10,6 milliarder kroner. (Kilde; SSB, Kulturstatistikk 2019).

LES OGSÅ: Kulturen demonstrerer mot koronatiltak

I tillegg kommer de som jobber frivillig innen kultur og fritid. I 2019 utgjorde dette 75 000 årsverk. Som leder i kulturnæringen trodde jeg at jeg var en del av næringslivet. Nå er jeg i tvil. Årsaken til det er forskjellsbehandlingen som har vært mellom de ulike næringene gjennom hele koronaperioden. Mens næringer som handel, servering, luftfart, museer og gallerier selv har fått bestemme hvor mange kunder de har plass til i lokalene sine (innenfor de til enhver til gjeldende smittevernreglene), så har kulturnæringen hatt myndighetspålagte begrensninger for antall publikummere på arrangement i snart to år.

LES OGSÅ: Vi står på kanten av stupet. La kunsten leve

Det interessante er at når Helsedirektoratet ga et ekspertutvalg i oppdrag å utrede «Samfunnsøkonomisk vurdering av smitteverntiltak – covid -19» for næringslivet og offentlig sektor, så var ikke kulturnæringen nevnt under kapittelet for «Næringslivet». Jeg fant det imidlertid under kapittelet for «Offentlig tjenesteproduksjon», her under fellesbetegnelsen «Kultur og idrett». Det framstår som merkelig. Er det fordi kulturnæringen er fragmentert og består av mange enkeltpersonforetak, at den blir usynlig i næringssammenheng? En næring uten noen få store selskapet med stor markedsmakt?

Kulturnæringen har i realiteten hatt tilnærmet yrkesforbud i snart to år. Kompensasjonsordningene har ikke kompensert for omsetningstapet fullt ut. For kulturhusene som leier ut saler, sceneteknisk personell og utstyr, har kompensasjonen vært på 50 prosent. Olavshallen har tapt noen titalls millioner, beregnet etter at kompensasjonen er inntektsført. Mange aktørene i verdikjeden har lidd økonomiske tap over lang tid. Likviditeten er presset. Det har vært og er en krevende og uforutsigbar situasjon.

Siden nedstengningen medio desember har alle konsertene i Olavshallen blitt avlyst. Jeg har nesten mistet oversikten over hvor mange ganger permitteringsvarsler er sendt ut siden mars 2020. Senest to dager før jul. Det er hjerterått. Kulturnæringen opplever kompetanseflukt og resignasjon. Og publikum sitter på gjerdet og venter. Skremt av myndighetenes kommunikasjon om at det er smittefarlig å oppholde seg i en konsertsal. (Men ikke på et kjøpesenter eller et fly.)

For tiden er smitten høyest blant barn, unge og unge voksne. Til tross for dette ble skolene, samt idretts- og kulturaktiviteter for barn opp til 20 år åpnet opp sist uke. Da er det vel rimelig å anta at en kan forvente en høy smittespredning i ukene framover. Butikker, kjøpesentre, serveringssteder og flyene fortsetter som før. For kulturnæringen fikk vi på nytt myndighetspålegg om maks 200 publikummere. Argumentasjonen er at det smittes mest innendørs. Og at de vil at færre reiser (til kulturhusene). Jeg har vanskeligheter med å forstå argumentasjonen denne gangen.

Min oppfatning er at kultur står sentralt i menneskers liv. Derfor bør hele regjeringen lytte når kulturministeren snakker på vegne av sektoren. Nå er har kulturministeren lovt at det skal komme nye vurderinger snart. Etter det jeg leser i media i dag, arbeider de etter å fastsette publikumsantall etter prosentvis utnyttelse av arealet og etter antall innganger til salene. Ryktene sier at de også vurderer det etter toalettkapasiteten.

Men hva er begrunnelsen for at vi skal detaljreguleres, mens andre næringer blir vist tillit til at de selv er fullt ut i stand til å vurdere antallet kunder i lokalene sine innenfor gjeldende smittevernregler? Jeg bare spør. Og ja, vi har gode rutiner for smittevern, et tett og utrolig godt samarbeid med kommunehelsetjenesten, et ventilasjonsanlegg som raskt suger brukt luft opp og ut. Jeg vil nesten driste meg til å si at vi er proffe på gjennomføring av arrangement. Vi driver jo ikke med annet! Vanligvis.

Kulturnæringen krever å likestilles med andre næringer, og bli vist tillit til å beregne antall publikummere i salene etter arealets størrelse og utforming. I dag opplever vi nesten å være en næring uten betydning. Unntatt for de viktige begivenhetene i livet. Da er eminente musikere og andre kulturarbeidere greie å vise fram og sole seg i glansen av. I mellomtiden må kulturaktørene ha arenaer å utøve yrket sitt på. Det er i møte med publikum magien oppstår.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe