Vi har lojalt bøyd oss for smittevernhensyn og nedstenginger. Men nå er nok nok! skriver TSO-musikeren i dette innøegget.  Foto: Arnulf Johansen

Vi står på kanten av stupet. La kunsten leve

I nesten to år har jeg vært tålmodig, forståelsesfull, redd og bekymret. Nå kan jeg ikke lenger akseptere regjeringens absurde behandlingen av profesjonelle kunstnere og hele det profesjonelle kulturfeltet. Scenekunst kan sammenlignes med toppidrett. Utøverne har lagt ned utallige treningstimer for å bli best. De har konkurrert hardt og deltatt på utallige konserter, kjent på massevis av nerver, stress og press for å utøve sitt yrke.

LES OGSÅ: Kulturbransjken med et samlet krav om koronapass

Det virker ikke som politikerne tar dette innover seg når de kommuniserer med vår bransje. Det er en selvfølge å ta toppidrett seriøst. Profesjonelle kunstnere blir derimot sammenlignet med breddeidretten som er et fritidstilbud. Vi blir definert likt som arrangementer på grendehuset og det å gå på afterski. Gå på afterski?! Hørte jeg rett? Jeg er ganske sikker på at de fleste andre yrkesgrupper hadde steilet ved en slik sidestilling. Det er rett og slett uhørt.

Vi er ikke amatører som driver med kunst for moro skyld. Vi elsker jobben vår og møtet med publikum. Hvorfor settes kriteriene for oss som har dette som jobb likt med breddeidretten og annen amatørvirksomhet? Vårt yrke er å spille for publikum live i konsertsalen. Jeg kan si med hånden på hjertet at streaming ikke er det samme som å være på konsert. Vi er i yrkene våre for å gi berikelse til folket.

Jeg er musiker i Trondheim Symfoniorkester, Midtbyens største arbeidsplass. Kontoret mitt er scenen i Olavshallen. Vi øver sammen ca. halvparten av arbeidstiden. Resten øver vi for oss selv og trener til neste konsert. Hver uke spiller vi nye konserter for publikum. Det er jobben min. De siste to årene har vi akseptert å ha vært nedstengt eller måttet spille for svært få publikummere, inntil nå.

LES OGSÅ: For lite, for seint fra regjeringen for kulturlivet

Norge har flere store konserthus med plass til opp imot 2000 publikummere. Publikum sitter stille og blir underholdt og slippes kontrollert inn og ut. Da blir det komplett uforståelig at vi bare kan ta inn 200 publikummere. Det må gå an å differensiere antall ut fra volum og seter? Er det slik at politikerne ikke tror vi klarer dette regnestykket?

«Publikum» i et fly kan sitte skulder ved skulder I timevis med munnbind. Da må man også kunne sitte to ganger 45 minutter i Grieghallen eller Olavshallen. Hva er forskjellen egentlig? Er det manglende forståelse eller iskald nedprioritering av en hel bransje? Olavshallen har plass til 1200 publikummere. Før siste nedstenging fikk vi ha totalt 600 publikummere. Det var fortsatt rikelig med plass. Nå er vi tilbake til 200. Andre steder er det kanskje bare plass til 200 publikummere I utgangspunktet. De får likevel samme antallsbegrensning som en sal som er seks ganger så stor. Det henger ikke på greip.

LES OGSÅ: Kulturlivet raser mot«uforholdsmessige» tiltak

Argumentasjonen holder ikke vann lenger. Når det er nok plass til å ha avstand, så må vi få utføre vårt virke på lik linje med andre næringer. Jeg lurer på hvorfor regjeringen ikke er mer oppdatert etter snart to år. Det er en hån mot vår bransje at de først nå sier at de skal se på det. Smittefaren er mye mindre sammenlignet med afterski eller skrålende, stående publikum. Det holder ikke å argumentere for at det er mer farlig å treffes i konsertsalen. Tallenes tale er klar, 39 smittede totalt av 900 000 publikummere i løpet av to år, og ingen videre smitte fra konsertsalene.

Det argumenteres mot koronasertifikat fordi det stenger de uvaksinerte ute. Ja vel, slik det er nå, stenger det tusenvis av vaksinerte yrkesutøvere ute fra arbeidet sitt og det frarøver befolkningen opplevelser som gir mening i livet. Det kan vi ikke akseptere. Det er diskriminering av kulturen.

Det er gjort mye forskning på smitte blant publikum i andre land. Derfor slipper de folk inn i konsertsalene med koronasertifikat og munnbind. De lytter til faktabasert kunnskap og anerkjenner at kultur er viktig for folks liv og helse. Helsemyndighetene og regjeringen hører ikke på dette. Det er urovekkende. Hvorfor kan de velge å se bort fra forskning som kan redde en hel bransje og kanskje hjelpe befolkningens mentale helingsprosess? Det bør være viktig og riktig å gi de vaksinerte friere liv. I Norge er det altså mer stuerent å sette grenser for de vaksinerte enn å tilrettelegge for dem. Dessuten er kulturens betydning kraftig undervurdert. Vi trenger kultur, å oppleve fellesskap og å dele opplevelser. Jeg vet koronapass er omstridt med vi må ta diskusjonen om bruken for å komme videre. Det er positive og negative sider ved begge alternativ.

Vi opplever at vi egentlig aldri gjennom pandemien har fått mulighet til å vise samfunnet at det lar seg gjøre å fylle salene bedre opp. Det blir absurd å si at vi bare kan ha 200. Det er overformynderi og maktarroganse. Først nå skal man begynne å se på det. Det er en hån mot en svært profesjonell næring med høyt kvalifiserte utøvere.

Tror myndighetene vi er amatører som driver med kunst for moro skyld og at vi er glade bare vi kan trene og spille sammen? På toppen av pyramiden scenekunst finnes det en elite, på lik linje med de aller, aller beste innenfor andre fagfelt. I bunnen av pyramiden finnes amatørene og fritidstilbudene, bla korps, kor, teatergrupper, dans, tegning og kunsthåndverk. For å kunne ha en elite må man ha bredde. Mister vi bredden dør kunsten. Bransjen har allerede blødd nok. Vi har mistet mange lyse hoder og har ikke flere å tape. Kunst er ingenting uten publikum.

Vi har lojalt bøyd oss for smittevernhensyn og nedstenginger. Men nå er nok nok! Vi står på kanten av stupet. La kunsten leve.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe