Vi må snakke om hetsen mot MDG

Før helgen annonserte partileder i Miljøpartiet De Grønne, Une Bastholm, at mammapermisjonen var over og at hun er tilbake på Stortinget. Av 2000 meldinger i tilhørende kommentarfelt kan de hyggelige telles på et par hender. Denne hatflommen ville tatt livslysten fra de fleste, men for sånne som Bastholm er den ganske vanlig.

LES OGSÅ: Denne mistilliten kan også bli norsk

For det første fasiliterer sosiale medier et rom hvor hets kan fremføres lettere og vokse raskere enn andre kommunikasjonsformer og -arenaer gjør. For det andre er det ikke tilfeldig hvem som mottar den styggeste behandlingen. Og dette er et demokratisk problem vi må snakke om.

Når Une Bastholms kommentarfelt fylles til randen av ekle kommentarer, er det ikke en kvinnelig politiker fra MDG som får hets. Det er en politiker som får hets fordi hun er kvinne og representerer MDG. Det er en viktig forskjell, selv om det kan virke trivielt.

LES OGSÅ: Trusselen mot demokratiet

Rådgivere i MDG forteller at volumet av hatefulle meldinger i sosiale medier er så stort at en ikke rekker å slette unna alt. Det er til å bli dypt deprimert av, og det gir et innblikk i et samfunnsproblem de aller færreste er i befatning med, men som likevel både angår oss og som burde bekymre oss. Hva skjer når prisen for å delta og ytre seg blir for høy? Hvem mister vi når dette problemet går under radaren?

LES OGSÅ: Ytringsfrihet, netthets og journalistisk heksejakt

Vi ser jo bare de som holder ut. De som gidder hver eneste dag å lese at vilt fremmede mennesker hater dem. De som orker å kontinuerlig pløye seg gjennom meldinger med beskyldninger om å ødelegge samfunnet, ispedd ekle karakteristikker av eget utseende og beskjeder om at de burde vært utsatt for grov vold. Jeg er stum av beundring for de som orker, men skal dette virkelig være prisen enkelte grupper må betale for å være profilert politiker? Konfrontert med et slikt spørsmål vil forhåpentligvis den store majoritet svare nei. Men ved å la dette fenomenet vokse i ly av vår stillhet, svarer vi egentlig ja.

Et blikk inn i uredigert kommentarfelt hos Une Bastholm eller Lan Marie Berg ville trolig avskrekket de fleste fra å ta fremtredende verv i MDG. Særlig hvis du er ung kvinne eller minoritet. Dette er det vanskelig for MDG å si selv, kanskje særlig kort tid etter et skuffende valgresultat. Men det er verken sutrete, eller dårlig kamuflerte unnskyldninger, å påpeke at hat og hets prises inn i beslutningen om å engasjere seg politisk eller ikke. Selvsagt gjør det det.

Den offentlige samtalen om hets og hat ender ofte i en debatt om ytringsfrihet, men utrolig nok er det stort sett avsenderne av hetsen vi er bekymret for at skal bli stille. Dette er ikke en diskusjon om hva politikere må tåle. Det er en helt nødvendig debatt om hva som skjer hvis vi som samfunn sier at det er ingen grenser for mengden hat en skal akseptere at myndighetspersoner mottar, mens vi stiller lukker øynene for risikoen knyttet til voldelig retorikk.

Med henholdsvis ti- og ettårsmarkeringen av terrorangrepet på Utøya og storming av kongressen i USA friskt i minne er det på overtid å skrinlegge den teoretiske diskusjonen om voldspotensialet i ord. Det er der. Og så skal vi prise oss lykkelige over at det ikke har manifestert seg oftere enn det har.

Det er rent faktisk farlig å la hatet flyte så fritt og uimotsagt, og enda mer når det så systematisk rettes inn mot visse grupper. Vi må erkjenne at dette er et alvorlig demokratisk problem, deretter må vi begynne å fylle verktøykassa med innhold. For svaret kan ikke være at MDG må øke vaktbemanningen på digitale plattformer, mens den tause majoritet ser en annen vei.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe