Jeg elsker jobben min, men vet ikke hvor lenge jeg orker å jobbe i oppoverbakke, skriver barnehageansatt i dette innlegget.  Foto: Privat

Fortvilet barnehageansatt

Jeg sitter og leser på diverse medier om at ansatte i skole og barnehage skal fritas for karantenebestemmelsene. Det vil si i arbeidstida. Ikke på fritida. Da skal vi sitte i karantene, så vi ikke bidrar til å spre viruset i samfunnet. Hvilke konsekvenser får dette for meg personlig? Jeg får heldigvis lov å gå på jobb og kan ivareta barna der. «Til beste for alle barn» er mantraet vi gjentar til stadighet.

LES OGSÅ: Takk til heltene, nok en gang

Mine egne barn vil jeg slite med å følge opp. Jeg vil ikke kunne ivareta deres helseutfordringer med å følge dem til lege, tannlege osv. Jeg vil ikke kunne følge opp min forpliktelse som trener for min datters håndballag, og barna mine vil ikke kunne ha besøk av venner. Jeg vil ikke kunne besøke annen familie eller venner. Jeg vil ikke kunne trene eller på noen måte være sosial.

Med denne bestemmelsen er jeg redusert til kun å være arbeidskapasitet. Meg som menneske og person har ingen verdi. Det er i hvert fall slik det føles. Og for meg er dette bare siste dråpe i en lang rekke skuffelser jeg har opplevd, når det gjelder å bli satt pris på.

For snart to år siden ble vi sett på som samfunnskritisk, og det var unntakstilstand i hele landet da barnehager og skoler stengte ned. Vi gikk tilbake på jobb og tok vår del av dugnadsjobben. Hver dag møtte vi barna, med gode klemmer, helt uten smittevernutstyr. Vi tenkte nok alle at «ved vårens tariffoppgjør vil vi få betalt for jobben vi gjør for samfunnet». Men nei da, tvungen lønnsnemnd og null kroner i reallønnsvekst ble resultatet.

LES OGSÅ: Takk til heltene, nok en gang

Så skulle vi prioriteres i vaksinekøen. Jeg ble vaksinert to dager før mannen min, som sitter trygt på hjemmekontor. For å få dose to, ofret jeg en feriedag i kø sammen med hundrevis av andre. Jeg har prøvd de siste dagene å bestille dose tre. Igjen skal vi prioriteres. Men selv om de formelle kravene på 20 uker siden sist dose er oppfylt, så får jeg ikke bestilt time. Jeg er frustrert, sint, oppgitt og fortvilet.

Jeg elsker jobben min, men vet ikke hvor lenge jeg orker å jobbe i oppoverbakke. Nå må snart politikere komme på banen og vise oss at vi og jobben vi gjør, har verdi! Nå må vi snart se på budsjettene at « sårbare barn» ikke bare er en frase som brukes for å få ansatte i barnehage og skole til å stå på jobb.

Vis at tapt fritid og det å stå uten smittevern kompenseres. I årets tariffoppgjør snakket Unio om rekruttering. Det blir ikke enklere å få gode folk inn i yrket når premissene vi jobber undere er så dårlige.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe