Hvis helsearbeidere er så viktige, hvorfor gjøres det ikke mer for å få dem til å bli i jobben, spør debattanten.  Foto: Morten Antonsen

Bemanningskrisen i helsesektoren

Over flere år har det vært problematisk å rekruttere kvalifisert personell til helsesektoren, enten det nå gjelder pleiepersonale i den kommunale helsetjenesten, spesialisthelsetjenesten eller til fastlegehjemler. Det synes som berørte politiske myndigheter leter i blinde etter løsninger.

LES OGSÅ: Er vi litt fullstendig milliardblinde?

For pleiepersonalet burde det for lengst være åpenbart at problemet ligger i bemanning og lønnsbetingelser. Enhver ansatt vil ha større aksept for en moderat lønn dersom arbeidssituasjonen oppleves levelig, slik at det er mulig å oppleve trivsel og motivasjon på jobb.

Mangel på personell og stor vikarbruk må føre til utslitt personale, med påfølgende høyt sykefravær og frafall fra yrket. Økning av grunnbemanning er dyrt, og kommunene vil hevde at de ikke har råd. Det skyldes også på manglende utdanningsplasser for slike stillinger, men svært mange er allerede utdannet, men befinner seg i andre yrker fordi arbeidsforholdene er som de er i helsesektoren.

LES OGSÅ: Utslitt hjelpepleier om fotball-lønn: Det er galimatias

Under de generelle lønnsoppgjørene er omkvedet at pleiepersonalet ikke kan innrømmes høyere lønnstillegg enn andre i helsesektor, og i alle fall ikke høyere tillegg enn i frontfagene, det vil si eksportrettet privat næringsliv. Dermed synes handlingsrommet å være uttømt også den veien.

Når toppledere rekrutteres, er gjennomgangstonen at uforholdsmessig høye lønninger er det som må til for å få kvalifiserte søkere til stillingene. Slike argumenter synes glemt for personale lavere ned i hierarkiet. Det glemmes ofte at organisasjoner kan fungere i lange tider uten en toppleder til stede, mens en sykepleier på jobb er avgjørende for liv og død hver eneste dag. Kommuner og stat har verktøyet. Det finnes forhandlingshjemler utenfor de generelle lønnsforhandlingene der arbeidsgiver sammen med tillitsvalgte kan heve lønn for å rekruttere og beholde arbeidskraft, men det koster.

Også i rekrutteringskrisen for fastleger virker myndighetene fastlåst. Her er det åpenbart at mye av årsakene ligger i at de fleste yngre leger vil ha regulert arbeidstid, med tid til familie og fritidsaktiviteter som alle andre. Om kommunene opprettet stillinger med fastlønn og rimelig størrelse på pasientlistene, ville nok svært mange yngre leger finne det attraktivt å søke. Dette er selvsagt langt dyrere for kommunene enn en ordning der legene er private næringsdrivende.

Ja, alle disse løsningene koster mye, svært mye, men dette er prisen som vi må betale for noen av de viktigste samfunnstjenestene. Pandemien har vist at milliardene sitter løst når det er nødvendig. Staten gir de økonomiske rammene både for kommunene og sykehusene, og må ta de kostnadene som følger.

I kommunal sektor er problemet at statens finansieringen gis som en generell ramme eller «pengesekk». Dette er et «svarteper-system» der staten kan bevilge penger uten at pengene når fram dit de var tenkt siden kommunene gjør hva de vil med pengene. De forsvinner i det store sluket, og staten kan skylde på kommunene når lønns- og bemanningsproblemer oppstår. Vi så eksempler på dette da vi fikk bemanningsnorm i skolen. På den annen side kan kommunene lett skylde på staten når pengesekken blir for knapp.

En løsning på dette er at statens finansiering av kommunene legges om slik at rammebevilgningene gis sektorvis. Da blir det mulig å bevilge penger spesifikt til helsesektoren i kommunene for å løse de problemene som er omtalt ovenfor. Det blir også lettere å ansvarliggjøre statlige myndigheter når noe svikter i underliggende etater.

Jeg er dessverre tvilende til at noe skjer på dette området fordi dagens finansieringsordning synes bevisst rigget for å tåkelegge ansvar. Det er også et fantastisk redskap for å strupe bevilgningene uten at staten må stå til ansvar. Oppskriften er å vise til økning i bevilgninger, men tie om at de ikke samsvarer med lønns- og kostnadsutviklingen.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe