Agata Hagen har mastergrad i business, men har søkt 300 jobber i Trondheim, uten hell.   Foto: Terje Svaan

David sloss mot Goliat. Jeg kjemper mot frykten for å ikke høre til

«Med egne ord»: Agata Hagen er en av mange høyt utdannede med utenlandsk bakgrunn som sliter med å få seg jobb i Trondheim. Hun er nå en av deltakerne i mentorprogrammet Trondheim Opportunity. I debattspalten «Med egne ord» ber Adresseavisen folk som har vært i mediebildet, om å fortelle hvordan de selv har opplevd saken de er omtalt i.

Vi har alle hørt historien om innvandreren som ikke finner jobb i samsvar med deres kompetanse. Vi har alle hørt historien om hvor viktig mangfold er, og hvor mye godt det bringer med seg. De fleste av oss har også hørt en av de vakreste historiene som finnes: historien om David og Goliat.

LES OGSÅ: Nå skal Agata få hjelp av banksjefen til å få seg jobb

Uttrykket «David og Goliat» har blitt en metafor for en usannsynlig seier, men hvorfor anser vi David som en underdog til å begynne med? Er det fordi han var en gjetergutt og ikke en av kongens menn? Eller fordi han er annerledes og det eneste han har å forsvare seg med, er en slynge i lær?

En slik slynge var faktisk er et dødelig våpen og slyngekastere var i stand til å treffe blink på 200 meters avstand. I Davids øyne var Goliat et lett mål. Kong Saul og soldatene så ikke ting på samme måte som David, de forventet at han fysisk ville sloss mot kjempen, men David kjente sine sterke sider, og gikk inn i kampen uten å være farget av andres meninger og forventninger.

LES OGSÅ: Konferanse skal hjelpe gründer-innvandrere

Til tider føler jeg meg misforstått og undervurdert, akkurat som David, spesielt i situasjoner der andre har tvilt på min kunnskap og evne. Alle som står meg nær er vant til å se meg munter og smilende, mange jeg møter blir overasket over min positive holdning, spesielt etter å ha hørt at jeg har fått over 300 avslag på jobbsøknader. Jeg har opplevd å få tips om å studere ved et norsk universitet for å øke mine sjanser. Jeg har til og med fått råd om å ikke fortelle at jeg er fra Polen. Det er lett å bli motløs og bitter når man møter så mye motgang. Ikke misforstå meg, det har ikke vært lett. Når jeg blir spurt om hva jeg tenker om det å være utlending i Norge, og om utfordringene rundt det å ikke få en relevant jobb, tenker jeg ofte på denne historien.

Jeg slåss mot kjempen min hver dag. Kjempen min kalles frykt. Frykt for å aldri få muligheten til å bevise hva jeg er god for. Frykt for å ikke høre til. Frykt for å være en outsider for evig. Men akkurat som David så nekter jeg å la denne kjempen overmanne meg. Jeg er ikke en underdog. Jeg er sterk og kapabel, med egne perspektiver. Jeg er en ressurs. Heldigvis er jeg omgitt av omsorgsfulle mennesker som bryr seg og minner meg på at alle kjemper virker større enn de faktisk er, og som minner meg på de umulige kampene jeg allerede har vunnet.

LES OGSÅ: Bare åtte av 100 ledere i Norge har innvandrerbakgrunn

Jeg er også takknemlig. Takknemlig for at jeg har fått sjansen til å fortelle min historie.

Etter at saken om meg sto i avisa har jeg fått mye støtte og positive tilbakemeldinger. Det viser at folk, oftere enn ikke, ønsker å hjelpe og sloss mot kjempene sammen, i solidaritet. Det er godt å vite at jeg ikke er alene og det gjør at jeg har blitt enda gladere i mitt nye hjem, Norge. Jeg ser positivt på fremtiden og alle de mulighetene som fortsatt ligger åpne for meg. Jeg er klar for å kjempe videre, med enda større lidenskap, og har fått enda mer lyst til å bidra. Kanskje jeg klarer å overraske, akkurat som David gjorde?

Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe