Politikerene skylder å gi fastlegene fortsatt arbeidsglede, skriver fastlege Birger S. Koren i Trondheim.  Foto: privat

Hvorfor trenger vi fastlegen?

Hva kan gjøres for å forbedre fastlegeordningen? Fastlegeordningen ble innført i Norge i år 2000. Trondheim var forsøkskommune og startet allerede i 1993. Selv har jeg vært fastlege fra ordningen startet. Med fastlegeordningen var tanken bak å lage et forhold mellom lege og pasient. Dette skulle blant annet være personlig, kontinuerlig og forpliktende.

LES OGSÅ: Jeg har vært uten fastlege i to år

Hovedtanken var at fastlegen skulle være pasientens helsemessige «database», skulle behandle innenfor sitt kompetansenivå og hente inn spesialisttjenester der dette var formålstjenlig. Det vil si en helt annen tankemodell enn den fra Solberg-regjeringens foreslåtte «Primærhelseteamsmodellen», som ville ødelegge hele fastlegeordningen. Informasjonsflyten skulle gå fra spesialist tilbake til fastlegen slik at en skulle unngå det som tidligere var et stort problem, at pasienter ble henvist fra spesialist til spesialist uten at noen hadde oversikt over hva som var gjort eller burde gjøres.

Fastlegeordningen ble raskt svært populær både blant leger og pasienter, samt at den var samfunnsmessig økonomisk, oversiktlig og forutsigbar. I utgangspunktet var det regnet at et legeårsverk skulle regnes ut ifra en pasientliste på 1 500 pasienter. Hvorfor har det nå blitt en fastlegekrise? Etter min mening relaterer det seg til flere forhold, og jeg skal prøve å belyse det jeg mener er viktigst.

LES OGSÅ: Fastlegekrisen må løses fort

  • At systemet er svært oversiktlig, gjør det også lettere å legge inn nye oppgaver. En rekke nye oppgaver ble pålagt fastlegene uten kompensasjon, gjennom samhandlingsreformen i 2012. Irritasjonsmomentene ligger mye i det å bli betraktet som å ha en sekretærfunksjon for det offentlige. Begrepet «det ordnes hos fastlegen» har fått et stadig bredere omfang. Dette i en situasjon der en ønsker og er utdannet til å være en lege og behandler.
  • Fastlegeavtalen ble erstattet av en fastlegeforskrift. Gjennom denne mistet fastlegene mye av råderetten over egen hverdag, og ble fratatt retten til innflytelse over eget fag.
  • Forholdet til Nav. I Nav-systemet kan ikke en pasient ferdigbehandles hos fastlege. Der er det viktigere hvilken spesialist som har behandlet, enn hva slags resultater som er oppnådd. I Nav-systemet sees fastlegen på som en henviser, tilrettelegger og ikke en behandler. Dette stikk i strid med grunntanken bak fastlegeordningen, nemlig at en pasient skal ferdigbehandles på lavest mulig omsorgsnivå.
  • Økonomi. Driftsutgiftene har økt uten at de har blitt kompensert i vesentlig grad over år. En har ingen sykelønnsdekning før etter dag 16. En har på et legesenter gjensidig ansvar og blir en syk, må de andre demme opp og ta seg av den sykes pasientforpliktelser. Den kommunale plikten til å skaffe vikarer har ikke gitt resultater.

Hva risikeres dersom fastlegeordningen opphører? Det blir ingen automatikk i:

  • Krav om tilgjengelighet ved legekontorene
  • Definert kontakt mot lege for den enkelte innbygger
  • Oversendelse av behandlingsresultat fra spesialister og oppfølging av disse.
  • Sykmeldinger og oppfølging
  • Samarbeide med Nav
  • Samarbeide med hjemmesykepleie

Dette for å nevne noen få eksempler. Hva skal til for å redde fastlegeordningen? Politikerne må først å fremst forstå nytten av ordningen. En kan godt ta eksempel i den pågående pandemien. Da pandemien startet, visste alle som hadde en fastlege hvem de skulle forholde seg til samtidig som at så å si alle fastleger ble digitalisert «over natta». Folk ble rådgitt via videokonsultasjoner og holdt unna sykehusene/legevakt så godt det lot seg gjøre.

Politikerne skylder å gi fastlegene fortsatt arbeidsglede. Et godt fungerende fastlegekontor er også en arena der det skapes mye glede. En glede som betinges av en normal, effektiv arbeidshverdag med en følelse av å kunne gi listepasientene et godt medisinsk tilbud. For å få til det må kravet til antall pasienter på listene reduseres betraktelig. Det som før var en normal listelengde som nevnt 1 500 pasienter, vil med kravene som er i dag ikke kunne fordre mer enn 800–1000 pasienter. Om politikerne hadde innsett dette og økt driftstilskuddene tilsvarende, tror jeg at mye av fastlegeproblematikken hadde løst seg selv.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe