Det som plager meg, er at NTNU kaller oss «fast ansatt» i statistikken for å skjule midlertidigheten, skriver seniorforskeren ved NTNU i dette innlegget.  Foto: Privat

Fra en forsker i «midlertidig fast» stilling ved NTNU

I lederartikkelen 4. november omtales utfordringene med at altfor mange forskere på NTNU er ansatt på midlertidige kontrakter. Jeg er en av mange forskere på midlertidig kontrakt. På papiret er vi fast ansatt, men vi sies opp om ikke har klarer å innhente ekstern finansiering til å dekke egen lønn. NTNU kaller oss «faste ansatte» for at statistikken over midlertidigheten ved NTNU skal se litt penere ut, men i praksis har vi bare jobb så lenge vi klarer å innhente egen lønn fra eksterne kilder. Vi kaller det «midlertidig fast stilling», men vi får egentlig ikke lov til å si det høyt.

Jeg er helt enig med Ingrid Eftedal (debattinnlegg 3. november) om at denne formen for skjult midlertidighet er et samfunnsproblem. Klarer man å være blant de ca. 15 prosent som innvilges forskningsmidler, så har man lønn i tre til fire år. Dette fører til kortsiktige prosjekter og begrenset samarbeid. Den sterke konkurransen mellom ansatte i eksternfinansierte stillinger gjør også at man samarbeider i langt mindre grad internt enn man ville gjort om man var ansatt på en fast kontrakt ved NTNU. Det er et veldig ineffektivt system som i liten grad fremmer samarbeidet som trengs for å innhente de store forskningsprosjektene.

LES OGSÅ: NTNU har vært versting, men det siste året har noe skjedd

Jeg har stått på midlertidige kontrakter ved NTNU i 20 år nå. Å være forsker ved NTNU er et bevisst valg jeg har tatt - vel vitende om at jeg vil sies opp når jeg ikke lenger klarer å innhente min egen finansiering. Jeg vet at midlertidighet er normen i akademia som Signe Elisabeth Åsberg påpeker i sitt debattinnlegg 5. november. Det som plager meg, er at NTNU kaller oss «fast ansatt» i statistikken for å skjule midlertidigheten, og ignorerer dermed hele problemet med midlertidighet.

Som «fast» ansatt har jeg visstnok flere rettigheter, men det vil jeg hevde er bare på papiret. Terese Løvås påpeker I debattinnlegget sitt fra 9. november at det ikke skal være med letthet at man sier opp høyt kompetente ansatte. Likevel er det en ganske enkel prosess. Om det ikke utlyses en stilling i min stillingskode innen mitt fagfelt, ved mitt fakultet, så kan de med letthet si meg opp.

LES OGSÅ: Malin var midlertidig ansatt ved NTNU i 12 år til hun som 46-åring fikk seg jobb i Fosen Helse

Det lyses nesten aldri ut forskerstillinger. Mange av de samme arbeidsoppgavene jeg utfører, passer nemlig like godt under stillingskoden «rådgiver». Mange av oss har tilleggsutdannelser innen mer anvendelige fag som økonomi og administrasjon eller pedagogikk, men når HR leter etter andre stillinger til oss, så fremhever de at de leter først og fremst etter ledige forskerstillinger.

Terese Løvås hevder også i sitt debattinnlegg (9. nov.) at det ikke er så lett å finne andre oppgaver til forskere når bevilgningen bortfaller fordi forskere ikke kan gis undervisningsoppgaver. Det er sikkert forskjellig fra institutt til institutt, men ved vårt institutt bidrar omtrent alle de «midlertidig faste» ansatte i undervisningsoppgaver, både i veiledning av masterstudenter og doktorgradsstudenter og som emne-forelesere. Noen koordinerer til og med emner.

Igjen vises ikke bidraget vårt i noen statistikk. Undervisning gjøres ofte frivillig og uten noen form for ekstra kompensasjon. Forelesninger forberedes på fritida. Selv har jeg har veiledet 16 masterstudenter og én uteksaminert doktorgradsstudent uten at jeg har hatt undervisningsplikt. Selv om man ikke kan pålegge oss å undervise, bidrar vi mye til å gjennomføre undervisning og strekker oss langt for å heve kvaliteten på undervisningen ved NTNU.

Mange midlertidig forskere veileder studenter. Når veilederen din får varsel om oppsigelse, til tross for bred og lang utdannelse og erfaring, signaliserer det at det ikke lønner seg å satse på videre utdannelse. Dette uheldig for NTNU som utdanningsinstitusjon.

Noen fagledere og instituttleder gjør så godt de kan med å sjonglere på bevilgninger og prosjektmidler slik at så mange som mulig har lønn i perioder uten ekstern finansiering. De vet at vi bidrar til undervisningen og at det er viktig å holde på forskere for å styrke forskningsmiljøene ved instituttet. Alt ansvaret burde imidlertid ikke ligge hos dem eller hos den enkelte forsker.

I stedet for å prøve å skjule de midlertidige forskerne og deres bidrag til forskningsmiljøer og undervisning, må instituttlederne og NTNU sentralt identifisere de midlertidige forskerne og fokusere på hvordan man kan skape kontinuitet og karrieremuligheter for disse. Dette vil på sikt øke kvaliteten på forskningen og danne grunnlag for bedre samarbeid og mer solide forskningsmiljøer som kan fungere langt mer effektivt, løse større utfordringer i samfunnet, og innhente mer ekstern finansiering til videre forskning.

Per i dag er det veldig få karrieremuligheter for forskere på midlertidige kontrakter ved NTNU. Selv de som klarer å innhente større eksternfinansierte prosjekter har uttrykt at de får lite støtte til å utvikle seg videre. Det sender signaler til andre forskere om at det er få muligheter uavhengig av hva du oppnår. De siste årene har flere forskere hos oss sluttet til tross for at de har klart å innhente finansiering. Andre har sluttet lenge før kontrakten deres gikk ut. Det er et stort tap for forskningsmiljøene og det er et stort tap for NTNU.

Det vil i neste runde bli enda vanskeligere å innhente ekstern finansiering uten et sterkt fagmiljø. Man kan legge skylden på systemet og hevde at det er sånn forskning drives over hele verden, men NTNU har store muligheter for forbedring når det gjelder å ta vare på sine eksternfinansierte ansatte. En start er å vedkjenne at vi midlertidige forskere eksisterer, og erkjenne bidragene våre til undervisning og forskning.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe