Det hender at sorgen avler sinne, adressert nettopp i retning av politisk handlingslammelse og kulturelt overmot og grønnvasket retorikk – eller bla-bla-bla, som Greta Thunberg kaller det, skriver innleggsforfatteren.  Foto: NTB / Scanpix

Økosorg og økosinne – adresse Glasgow

«Økosorg» er en favoritt til å bli årets nyord. Det refererer til sorgen over en truet klode og tapet av natur – noe som er mest utbredt blant unge, som også er de som får problemene i fanget.

Det er på tide at temaet når ut i det offentlige rom, med klimatoppmøtet i Glasgow som bakgrunnsteppe.

Hvor reell er økosorgen og hvor alvorlig er den? Samtidig ser vi en generell økning i psykiske lidelser, men mange trekker tallene i tvil. De ser på økningen som et uttrykk for selvopplevde og rapporterte vansker, ikke som dokumentasjon av faktisk sykdom. Eller de hevder at økningen skyldes bedre tilgang til helsetjenester og medisinering. I et slikt skiller en mellom psykiske vansker og psykiske lidelser. Noen går langt i å postulere en sammenheng mellom økningen av psykiske lidelser og fenomener som framtidsangst og økosorg. Men grunnlaget for dette er usikkert, med de forbehold som trekkes fram.

LES OGSÅ: Norge står i spagat, men verden er fornøyd

På den andre side er det mange unge som snakker om opplevd framtidsangst og økosorg. I en undersøkelse som nylig ble publisert i Nature, blir 10 000 ungdommer i alderen 16-25 år fra ti ulike land bedt om å beskrive sine følelser, stilt overfor dette utsagnet: «Klimaendringer får meg til å føle meg …». 68 prosent svarer trist, 68 prosent redd, 58 prosent sint, 57 prosent maktesløs, 51 prosent skyldig, 32 prosent optimistisk, 30 prosent likegyldig. Hele 50 prosent var i tvil om de ville ha barn.

LES OGSÅ: Boris Johnson med dommedags-advarsel i Glasgow

Det går an å legge mye i disse tallene, men vi kan ikke benekte dem. Vi må vokte oss for å ta fra de unge deres følelser og uro – hva vi nå enn vil kalle det. Personlig opplevde problemer er uttrykk for noe, og de har en eksistensiell og kulturell klangbunn vi må ta på alvor.

Et hovedtema i debatten om økosorg har vært forholdet mellom følelser og fornuft, gjerne med brodd mot «føleri» og «grønne lidelsesuttrykk» – vurdert som lite virksomme strategier for forandring. Vi får høre at sorgen er innadvendt og passiviserende, at den har feil adresse og at desperasjonen som sorgen avler, må rettes mot de ansvarlige; politikere, makthavere, kapitalismen. De som hevder dette, ser i stedet en «angst for det politiske».

Vi må for all del hindre at økosorgen bare vender seg innover, og ender i skyld og avmakt. Da finner den gjerne utløp på andre vis. Da hender det at sorgen avler sinne, adressert nettopp i retning av politisk handlingslammelse og kulturelt overmot, «business as usual» og grønnvasket retorikk – eller bla-bla-bla, som Greta Thunberg kaller det. Det er en «avmaktens optimisme» vi ser, store ord uten mål og mening.

Bak sinnet ligger det nettopp et meningstap – som kan snu seg til mistilpasning og utenforskap, eller utløse krefter vi ikke vil heie på, i form av aksjoner som kommer ut av kontroll og voldsutøvelse vi ikke er forberedt på å møte. Jo mindre de unge opplever av tillit til voksensamfunnet og tro på framtida, jo større er risikoen. Men det ligger samtidig en kraft her som vi ikke må skusle bort.

Noen etterlyser «økokjærlighet» som alternativ til de vonde følelsene – en erkjennelse av alt livs iboende verdi og egenskaper, dets sårbarhet og egeninteresser. Det som får oss til å følge fuglene på brettet og grågåstrekket under himmelen, se bikkja inn i øynene og snakke med kua på båsen. Sorgen over tapt eller truet natur kan forsterke disse opplevelsene – og denne kjærligheten kan mane til handling.

LES OGSÅ KOMMENTAREN: Klimatoppmøtet kan endre hverdagen vår

Det er for lettvint å avfeie økosorgen som føleri. Heller ikke er det noen motsetning mellom fornuft og følelser i miljøspørsmål; snarere gjelder en gjensidighet: Hva har følelser (sorgen, sinnet, kjærligheten) å si for fornuftige overveielser og politisk handling? Hvordan skapes og påvirkes følelser gjennom rasjonell tanke og politisk erfaring? Det koker ned til spørsmålet: Hva er fornuft? Eller: Hvem eier fornuften?

Filosofen Georg Henrik von Wright skrev i «Vitenskapen og fornuften» at han hadde mistet troen på den teknisk-instrumentelle fornuft – en ren formålsrasjonalitet er ikke alltid like «vettug», som han sier det. Opp mot denne stiller han en utvidet rasjonalitet, som inkluderer følelser, moralske og eksistensielle aspekter. Herunder «verdirasjonalitet», som handler om den rette måten å leve på. Kunne vi ikke begynne med en slik refleksjon i stedet for å postulere en konflikt mellom følelser og fornuft? Ja, er det ikke nettopp denne dreiningen vår tid trenger?

LES OGSÅ: Derfor angår klimakonferansen også trønderne

Vår tradisjonelle fornuft og etiske orientering kan trygt sies å være begrunnet i mennesket – og bare i oss, med evigvarende økonomisk vekst som mål og klimaendringer og naturtap som konsekvenser. Det er på tide å utvide dette perspektivet til et å omfatte vårt forhold til alle skapninger, basert på en rasjonalitet forankret i fellesskapet av alt liv. Det ser ut til at dette appellerer til mange unge, som ser vekstens problem og finner nærhet til naturen på en annen måte enn tidligere, mer kontemplativt og undrende enn gjennom tradisjonelt tur- og friluftsliv.

At holdningene til økosorgen spriker, ligger – hvis vi griper til Habermas – i konflikten mellom den opplevde livsverden (framtidsangst, meningstap) og invaderende systemkrefter (marked, politikk, institusjoner). Økosorgen er eksistensiell, og kan ikke forstås gjennom systemlojale og teoretiske analyser. Den er både emosjonell og rasjonell – men genuint ekte.

Økosorgen og økosinnet kan oppfattes som et fortvilt rop til politikerne i Glasgow, med et krav om radikale endringer – som må strekke seg ut over «det grønne skiftet». Det er her håpet ligger, og de fleste unge vet dette. Og at vi vet nok. Når det gjelder det siste, er det fristende å sitere Olav H. Hauge: «Når det kjem til stykket, er det so lite som skal til, og det vesle har hjarta alltid visst…».

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe