Som afghansk kvinne føler jeg meg sterk. Ja, jeg har opplevd motgang i mitt liv, men jeg er her og jeg trives, skriver Tayebe Abbasi i dette innlegget.  Foto: Adresseavisen

Jeg er stolt over å være en afghansk kvinne

Hadde vi ikke kjempet for å få bli her i 2019, ville jeg vært i Afghanistan nå. Derfor kjenner jeg på en ekstra plikt for å delta i samfunnsdebatten.

Ikke synes synd på meg – jeg er stolt over å være en afghansk kvinne. Noen ganger kjenner kundene på kafeen der jeg jobber, meg igjen, og jeg vet aldri hvordan jeg skal føle det. Jeg føler meg ikke kjent, men det var en tid da mine bilder og ordene mine var over hele norske medier. Regjeringen hadde truet å deportere meg og familien min til Afghanistan, og vi levde med den stadige trusselen om å bli sendt i fare, med å bli tvunget ut av stedet vi hadde følt hjem i årevis.

LES OGSÅ: – At ingenting av det vi ble enige om i asylavtalen slår inn her, er underlig

Jeg har faktisk aldri vært i Afghanistan, så tanken om å bli sendt dit var spesielt skummel for meg. Jeg ble født i Iran, hvor foreldrene mine hadde flyktet til etter den sovjetiske invasjonen, og da jeg var 13 år måtte familien min flykte til Norge. Jeg hadde ikke klart å gå på skole i Iran, så jeg kastet meg ut i utdannelsen min i Norge. Jeg var så spent på muligheten til å kunne lære. Jeg ville ikke at det at jeg var flyktning skulle være en del av skoledagen min.

Jeg lærte norsk og engelsk samtidig, først på en skole for flyktningbarn. Det var veldig vanskelig, men etter at jeg skrev et tre sider langt essay om norsk nasjonaldag, sa læreren min at jeg skulle gå på vanlig norsk klasse! Jeg måtte jobbe dobbelt så hardt for å lære både språket og norsk kultur, men jeg visste at jeg aldri ville ha hatt samme muligheten til å lære så mye i Afghanistan. Noe som var spesielt for meg, var den respektfull behandling av kvinner i Norge.

LES OGSÅ: Biskopene ber om at Abbasi får bli

Usikkerheten til innvandringsstatusen vår har hengt over familien min i mange år, men min prioritet har alltid vært læring. Jeg ønsket å være en vanlig skolejente. Men i 2017 truet den norske regjeringen oss med deportering, og det var da jeg brukte ytringsfriheten min til å kjempe imot denne urettferdigheten. Det som overrasket meg var det enorme engasjementet rundt saken vår. Over 2000 mennesker protesterte, den største demonstrasjonen min videregående skole noensinne hadde sett. Jeg kjente ikke alle, men jeg ble så rørt at de kom ut og støttet meg og familien min. Med brødrene mine ved min side reiste jeg meg og fortalte hva som skjedde med oss.

Mange av klassekameratene mine takket meg. De sa at de aldri viste om hvordan den norske politikken rammer enkelt mennesker på den måten. De var takknemlige for det jeg hadde lært dem. Jeg hadde alltid fått en varm velkomst i Norge, men den norske regjeringen behandler flyktninger som om vi har gjort noe galt.

LES OGSÅ: Tilsynssak mot lege i Abbasi-saken

I 2019 brøt norske myndigheter inn i huset vårt, satte oss i håndjern, tvang oss på et fly og prøvde å ta oss med til Afghanistan. Vi ble til slutt snudd i Tyrkia da moren min ble syk og ikke klarte å reise, og afghanske myndigheter sa til Norge at de ikke ville godta meg og brødrene mine uten en voksen. Jeg var så glad for å kunne komme hjem, og at klassekameratene mine hadde protestert for oss og organisasjoner som Amnesty International hadde tatt til orde for oss, men opplevelsen var utrolig traumatisk.

Jeg og familien min var ikke alene om det. Den norske regjeringen har deportert mer enn 10 000 mennesker til Afghanistan siden 2014. Jeg lurer på hvordan politikerne som presser på for det føler nå som Taliban har overtatt. Visst visste de at de sendte afghanere tilbake til en viss fare?

LES OGSÅ: Abbasi-familien tilbake i Trondheim

Nå, etter 20 år med relativ utsettelse, undertrykker Taliban nok en gang de afghanske kvinners og jenters rettigheter sviktes, skriver Amnesty i en rapport nylig. Siden den væpnede gruppen overtok Afghanistan, har kvinner blitt tvunget til å nesten forsvinne fra offentlige og politiske sfærer. Kvinner ble forhindret fra å protestere på gatene i Kabul og andre provinser, og jenter utover sjette klasse har ikke lov til å gå på skole. Alle de kvinnene som jobbet i statlige institusjoner som parlamentsmedlemmer, dommere, påtalemyndigheter, advokater og universitetsprofessorer, frykter nå for livet under Taliban-styre.

Kvinnemakt er så viktig i Norge, men den norske regjeringen, som andre i Europa, overlater afghanske kvinner til Taliban. Det er ikke trygt å være kvinne der nå. Min mor forteller meg ofte om vakre tider i Afghanistan, når det ikke alltid var slik som det er nå. Men for mange kvinner og menn i Afghanistan nå er den eneste måten å være trygg på, er å forlate sitt land. Europeiske regjeringer må fortsette å evakuere mennesker og bringe dem i sikkerhet, slik at flere jenter kan få sjansen til å få en utdannelse som jeg gjorde, og vokse opp med å vite at de kan bruke den til å jobbe og leve i et samfunn som respekterer deres bidrag.

Da Kabul falt for Taliban i august, hadde jeg nettopp begynt å studere bioingeniør ved NTNU Universitetet i Trondheim. Det var et så stolt øyeblikk for meg. Det var trist å se når folk syntes synd på mitt hjemland. Når jeg fortalte folk at jeg var fra Afghanistan, sa de: «Åh, det er trist». Jeg synes ikke det er synd. Som afghansk kvinne føler jeg meg sterk. Ja, jeg har opplevd motgang i mitt liv, men jeg er her og jeg trives.

Da jeg var 13 år, måtte jeg holde en presentasjon på norsk for 45 personer i klassen vår. Jeg var så redd at jeg gikk og gjemte meg på toalettet! Da læreren min fant ut at jeg var nervøs, la han hånden på skulderen min og sa «Tayebe, du kan gjøre det». Jeg vil aldri glemme disse ordene. De minnet meg om at jeg har mot og styrke, og jeg har det motet med meg. Det er dette som gjør meg sterk.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe