Sigmund Raanes, utflyttet åfjording og pensjonert journalist, skriver i dette innlegget om det å vokse opp som homofil.  Foto: Adresseavisen

Ikke faen! Dette er ikke meg!

Innlegget er tidligere publisert i Fosna-Folket.

Beskrivelsen jeg leste - om homofili som sykdom, synd og straff - stemte superdårlig på meg, følelsene mine og det jeg sto for. Jeg var i 17-18-årsalderen, satt på hybelen min i Trondheim og leste dommen over meg selv. Og det var ikke 60-tallets nettroll som hadde gått berserk i fordømmelser. Dette var pønsket ut av det offisielle Norge etter inspirasjon fra resten av verden.

LES TERJE EIDSVÅG: Da virus kom og tok noen av oss på 80-tallet

LES OGSÅ: Åfjord Pride har gjort noe med meg

«Nei, dette er virkelig ikke meg,» gjentok jeg for de fire nakne veggene som eneste tilhørere. Det føltes også grotesk urettferdig overfor gutten på samme klassetrinnet ved Trondheim Katedralskole som jeg ble bråforelska i. Livet vårt sammen var samstemt vakkert, og framtida virket som en strålende seilas så langt fram fantasien strakk. Kontrastene kunne ikke vært større:

Homofili blant menn var i prinsippet straffbart helt fram til 1972. Lovmakerne fant det ikke bryet verdt å nevnte kvinner. Psykiaterne diagnostiserte det som sykdom, men angret seg og friskmeldte oss i 1977. Synden har vært mer seiglivet. Vi ble i starten forespeilet evig pine i Ildsjøen som passende reaksjon på umoralen. I dag er vi visst på vei til himmels. Klart at Kari og Ola ble farget av et slikt syn. Holdninger formes jo også av omgivelsene. «Men det er jo ikke normalt da», sa folk gjerne med stor overbevisning, og mente med det at det unormale måtte undertrykkes. «Itj nevn det. Det går over,» sa andre med en aning empati.

Sigmund Raanes da han i 18-årsalderen sprengte seg ut av skapet og så for seg «en strålende framtid» til tross for beskrivelsene av homofili på 60-tallet som både syndig, sykt og ulovlig,  Foto: privat

Noe tilsvarende om normalitet opplevde en eldre bror da han begynte på skolen og skulle lære seg å skrive. Han var venstrehendt, og det var unormalt den gangen. Så unormalt var det at de bandt fast venstrehånda for å få han til å skrive på den normale måten. Jeg er også keivhendt, men da jeg begynte på skolen noen år senere enn min bror, fant de ut at motorikken fungerte bedre med venstrehånda mi. «Da er det normalt for deg å skrive med venstrehånda,» fastslo læreren trøstende.

LES OGSÅ: Han fikk denne sms-en fra broren: «Hei, jeg er homofil. Kommer du til å melde deg ut av slekta?»

Jeg innså ganske tidlig at jeg selv måtte bli sjef for mitt eget liv – oppfylle drømmen om en levelig og god framtid. Nøkkelen fant jeg i vissheten om at det mest normale ved menneskeheten er at vi er forskjellige – ingen kloning av andre. Det ga meg nok mot og stolthet til å bryte ut av skapet – være den jeg er 24/7. Det lå litt i tiden også. Homokampen skjedde samtidig som kvinnefrigjøringa og opprøret mot rasediskriminering i USA og Europa. Drivkraften var den samme: Opprør og oppgjør mot fordommer og forskjellsbehandlingen.

Jeg hadde kanskje en mildere tilnærmingsmåte enn mange andre barrikadestormere. For å oppnå en brukbar dialog, kunne jeg si: «Jeg unner deg et godt liv og jeg unner meg selv et godt liv - du på din måte, jeg på min. Et normalt liv på hver vår måte». Jeg skal heller ikke underslå at det har skjedd en vellykket revolusjon i synet på skeive gjennom de siste 50 årene. Riktig nok skal det noe finpuss til før jobben er fullført. Her i landet viser for eksempel nylige undersøkelser at gruppen LGBTQ-folk har langt dårligere livskvalitet og levekår enn den heterofile befolkningen.

LES OGSÅ: Jeg elsker at du flagger med flagget vårt, Trondheim kommune, men hvor blir det av arbeidet?

Mange andre land har hatt tilsvarende positive utvikling, mens det fortsatt er forbudt i ca. 70 land. Så. Samtidig som de kunne danse i gatene under Pride-paraden i Tel Aviv i Israel i 2019 med 250 000 frammøtte, ble vi hengt i Iran. Noen ganger har jeg lurt på hvordan jeg ville blitt om jeg fornektet meg selv og min legning fra ungdommen av. Sikkert ikke et vakkert syn. I hvert fall en dårligere utgave av meg selv.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe