Faren til Katrine Sverresdotter Høttmon var skogsarbeider og døde i 2020. Å nevne borreliose til helsepersonell var som å snakke til en vegg, mener hun.  Foto: Privat

Borreliose var et ikke-tema

20. august i år i år var det ett år siden pappa døde. I obduksjonsrapporten fant de ingenting. Døde altså «frisk som en fisk». Han hadde ikke engang kols, som han hadde vært medisinert for siden 2006. Pappa følte de siste åra at formen ble dårligere og at det ble tungt å puste. Vi trodde jo alle at det var på grunn av kolsen. Men alle prøver hos lungespesialister viste at han hadde et oksygenopptak fra 93­-96 prosent. I ettertid har jeg forstått at det ikke er mulig hvis du har kols. Vi mistenkte etter hvert at han hadde borreliose. Han hadde alle symptomer på det. Sykeforløpet var klin likt en vi kjente i Sverige. Denne personen fikk hjelp. Men hver gang mamma nevnte det for leger og annet helsepersonell, var det som å snakke til veggen. Det var tydelig et ikke-tema. Hvorfor det?

LES OGSÅ: Hvis du skulle få en borreliainfeksjon, kan det norske helsevesenet ikke hjelpe deg

Pappa var skogsarbeider, sauebonde og spellemann. På under ett år mistet han 30 kilo, klarte nesten ikke få i seg mat, og hadde store problemer med å gå. Vi så på at han visnet bort dag for dag, og vi kjempet med helsevesenet på alle plan. 6. juli 2020 fikk vi ham endelig innlagt på Levanger sykehus, han ble så overført til St. Olavs hospital. En frustrerende og tårevåt kamp. Men de fant ingenting og sendte ham hjem med beskjed om å komme tilbake til høsten på kontroll. Kontroll på hva? Hvordan kan man sende hjem noen som holder på å dø? Vi ble nødt til å ta affære. Mamma ba om å få journalen hans. Hun ble hovmodig frarådet på det sterkeste om å ta saken i egne hender. Hadde vi noe valg?

Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!

Pappa ble innkalt og innlagt på sykehuset 19. august 2020 for å ta flere prøver. Han døde neste morgen i sykesenga. Som sagt «frisk som en fisk». Så det vi sitter igjen med er blodprøvene fra Tyskland. Vi hadde jo som nevnt tatt saken i egne hender og fått hjelp. Resultatet på prøvene kom to dager før innleggelsen på St. Olavs, og viste fullt utslag på borreliose. Det var nå det skulle snu. Vi skulle få hjelp i utlandet … Men det ble for sent, og på sykehuset snudde de fortsatt ryggen til når vi nevnte hva som feilte ham.

Vi har underveis i, og i etterkant av, pappas sykeleie hatt kontakt med andre borrelioserammede. Syke mennesker som har vært nødt til å begå kriminelle handlinger, i følge norsk lov, for å få behandling. Som for eksempel smugle inn medisin for å bli frisk. Hvorfor er det sånn?

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe

Katrine Høttmon 
        
            (Foto: Privat)

Katrine Høttmon  Foto: Privat