Hva gjør vi for å fange opp de som jobber i landbruket og sliter psykisk? Spør debattanten i dette innlegget.  Foto: Privat

Landbruk og psykisk helse

I februar 2020 skrev jeg en kronikk der budskapet var å få landbruk og psykisk helse på dagsorden. Jeg etterspurte et bedre tilbud, et lavterskeltilbud og et mer synlig støtteapparat. Tilbakemeldingene var mange, og engasjementet ble etter hvert veldig stort. Så stort at Norsk Landbruksrådgiving inviterte til et møte der de informerte litt rundt status på psykisk helse i landbruket, og at jeg kunne få uttale meg og fremme forslag til endring. Norges Bondelag og Norsk Bonde og Småbrukarlag ble også invitert med på dette møtet.

LES OGSÅ: Mattilsynet skal tvangsslakte rundt 300 dyr

Møtet ble gjennomført 18. mars 2020. Der fikk jeg inntrykk av at de ville jobbe med å synliggjøre problemstillingen og bedre tjenestene i framtiden. Den 9. november 2020 tok jeg kontakt for å høre om hva som var blitt gjort, da jeg som medlem av både Bondelaget og Norsk landbruksrådgivning ikke har sett noe større fokus på landbruk og psykisk helse. Svaret jeg fikk to måneder etter fra NLR var: «Ut ifra mitt ståsted jobbes det bra med tema fra et samlet landbruk».

Under koronatiden har det vært mye søkelys på psykisk helse for de som har hatt hjemmekontor. De har hatt mindre sosial kontakt, og det kan være vanskeligere å være strukturert når man jobber alene. Mange har følt seg ensomme, kjent på den økonomiske utryggheten og å komme seg ut. Dette er mange bønders hverdag. Selv uten korona. En jobber alene, og har en så stor arbeidsmengde og ikke rom for annet. Bønder har heller ikke en arbeidstid som strekker seg fra klokka 7.00 -15.30.

LES OGSÅ: Næringa må rydde opp i eget fjøs

Mange kjenner også på en økonomisk utrygghet, utgiftene går opp, inntektene stiger ikke like mye. Det kommer stadig nye krav og nye regler som krever endring. Ønsker bønder ferie og fritid, må en betale for dette selv. Det er fremdeles en stor andel menn som jobber i bondeyrket, og uten å diskriminere. Så vet vi at menn generelt er dårligere til å be om hjelp og gå til legen og prate om følelser.

Jeg ønsker derfor å fremme spørsmålet på nytt. Hva gjør vi for å fange opp de som jobber i landbruket og sliter psykisk? Hvor synlig er hjelpetilbudene? Hvem kan bonden ringe til? Hvem forstår situasjonen de står i på tunge dager, og hvor finner de denne informasjonen?

I mange organisasjoner finnes det likepersonstjenester. En person som har lik erfaring, som kan hjelpe og som forstår hva man står i. En likeperson fungerer som en støtteperson, og har taushetsplikt. Hva om pensjonerte bønder, personer som har jobbet eller har erfaring innen landbruk, kunne fått kurs og bidratt og vært likepersoner? Jeg kan med sikkerhet si at mange nedleggelser, salg av gårder, sykemeldinger og dyrevernstragedier kunne vært unngått hvis man hadde er bedre hjelpetilbud og et større søkelys på psykisk helse i landbruket.

Selv har jeg stått tett på bønder som har forsøkt å ta sitt eget liv, samt har tatt sitt eget liv, bønder som har gått konkurs, som har tydd til alkohol, de som har møtt veggen og ikke kommet seg i jobb igjen. Det er skremmende å se hvor lite hjelp de har fått. Ikke minst hvor lite opplyst de har vært på hvem da kan kontakte for å få hjelp.

Felleskjøpet, Tine, Nortura, Norsk Landbruksrådgiving, avløserkontor, landbrukskontor, veterinærer, bondelaget, bonde og småbrukerlaget, er aktører som jobber med, for og rundt bøndene. Disse aktørene må også bevisstgjøres hvordan en bondes hverdag er. Å være med på og bidra til bedre psykisk helse. Det er på tide å få ut informasjon til alle bønder og aktører, hvor de får hjelp og hvilken hjelp de kan få. Vær med på å skap en bedre psykisk helse for bønder, slik at hverdagen blir en styrke og bønder kan fortsette med den gode jobben de gjør for samfunnet.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe