Det finnes bare én idiot i trafikken, og det er meg!

Jeg eier nok mer lycra-bekledning enn den gjennomsnittlige nordmann, og jeg kan nok beskrives som en noe over snittet ivrig syklist. Tidlig i min sykkelkarriere bestemte jeg meg for at den eneste idioten i trafikken, er meg selv. Jeg må sykle som om jeg er usynlig, siden det ofte er vanskelig for både bilister og gående å oppfatte at jeg kommer dundrende i full fart i lycra-klærne mine.

LES OGSÅ: Sykkelfelt i Trondheim – ei hellig ku?

Ja, jeg har sikkert en eller annen form for 40-årskrise, men jeg liker denne krisa. Sykling gjør meg glad. Men om jeg skal irritere meg over alle de håpløse fotgjengerne som ikke hører at jeg kommer dundrende i 40 km/t bakfra, eller alle bilistene som ikke overholder vikeplikten eller som skaper andre farlige situasjoner, så blir jeg raskt mindre glad og trolig død i en trafikkulykke om ikke veldig lenge.

I det siste har jeg begynt å stoppe opp når jeg passerer gående som ikke hører meg, slår av en prat og sykler rolig forbi. De fleste er redd syklister, forteller de. Vi syklister blir beskrevet som hensynsløse anarkister som ikke overholder verken regler eller normal folkeskikk i trafikken. Vi sykler i veien når det passer best, og bruker sykkelfelt og gangveier når veien er opptatt med å ha rødt lys eller andre hindringer som stopper fremdriften vår.

LES OGSÅ: Nå villdyret i oss våkner bak rattet

Smale fortau får også unngjelde når vi syklister har det travelt. Jeg ser det selv, daglig. Syklister som sykler på rødt lys eller skifter fra vei til fortau til vei igjen, for å komme rundt hindringer i trafikken. Jeg, mann 43 år i lycra, forstår meget godt at både bilister og gående til tider er fly forbanna. Det å være fly forbanna, betyr derimot selvsagt ikke at du som bilist kan risikere MITT liv ved å oppføre deg som en tulling, for noen av dere bilister gjør også det.

Kan du leve med en syklists liv på samvittigheten? Men, nå må vi syklister også skjerpe oss litt. Det vi som gruppe driver med i trafikken, holder ikke mål. Hvis jeg som syklist blir alvorlig skadet eller dør i trafikken, vil jeg uansett mentalt komme til å legge skylden på meg selv. Den eneste idioten i trafikken, er meg. Det er bare jeg som kan ta vare på meg selv, uansett hva det juridiske faktumet forteller i etterkant av en hendelse. Nok fra meg, mann 43 i lycra!

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe