Etter mange år som rusfri skjedde nemlig det som ikke skulle skje: Et nederlag av skam og skyld, faren min hadde gått tilbake til rusen, skriver debattanten.  Foto: Shutterstock

«Et nederlag av skam og skyld, faren min hadde gått tilbake til rusen»

Jeg har viet store deler av min barndom og oppvekst på å være pårørende til en far som er rusmisbruker. Om du er heldig og ikke vet så mye om dette, kan jeg fortelle litt kort: Det innebærer at man i tidlig alder tilegner seg kunnskap og en måte å overleve på som ikke bør være et barns ansvar å bære. Man blir et voksent barn som tar ansvar og beskytter sine foreldre for alt det er verdt. Sånn er vi mennesker som art, vi tilegner oss kunnskap om den flokken vi kommer fra. Om flokken er rusavhengig, gjør barnet det som står i sin makt for at flokken ikke skal bli svekket. Det innebærer at man tidlig må starte et fysisk og psykisk spill for å overleve, uten å bli oppdaget, uten å bli sett, hysj … vær stille. Man må til stadighet være på vakt, man går ofte i alarmberedskap store deler av døgnet.

Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!

Nå har jeg jobbet som sykepleier innen rus og i rustjenesten i en kommune i Trøndelag. Samfunnet drar nytte av at jeg igjennom mange år, nesten hele livet, har tillært meg å behandle rusavhengige. Angst, uro, abstinenser, en skjelvende hånd, svette og tårer. For ikke å snakke om de tøffe pårørende, med fortvilte blikk og et pågangsmot ute like. De heier på sine nære og kjære, håper på at dette er siste gang i behandling. Det skjer, hver eneste dag.

Politisk redaktør Siv Sandvik holder deg oppdatert: Abonner på hennes nyhetsbrev her!

Forstå meg rett, jeg elsker jobben min og har selv valgt å gå denne veien som livet har ført meg. Men! For noen uker siden skjedde det noe som fikk meg til å tenke kraftig over min yrkeskarriere, og jeg er fremdeles i tenkeboksen. Hva annet kan man etter en barndom og et voksent liv på vakt? Etter mange år som rusfri skjedde nemlig det som ikke skulle skje: Et nederlag av skam og skyld, faren min hadde gått tilbake til rusen.

Jeg går på nytt i alarmberedskap, men trøster meg selv med at denne gangen er jeg endelig beredt på det som skjer, jeg jobber tross alt med dette hver eneste dag, og er profesjonell? Nå får jeg igjen bruk for kunnskapen jeg har tillært meg i min barndom/oppvekst og yrkesaktive liv. Nå er jeg heldigvis ikke et barn lenger og tar ikke et like stort hensyn til flokken. Jeg tør å rope om hjelp, og vet hvilke instanser jeg skal kontakte for hjelp. Tror jeg.

Det er torsdag, videre til fredag. Jeg sitter konstant i telefonen i to døgn. Satt over hit, satt over dit, ansvarsfraskrivelse, ta kontakt på mandag, vi ringer tilbake ... Til slutt kommer legevakt hjem til oss, hvor jeg får en resept på abstinensmedisiner som kan gis igjennom helga, i mitt eget hjem. Hvor det også bor små barn. Du jobber jo tross alt med dette hver dag. TAKK for hjelpa Helse-Norge!

Og forresten: Vær så god for hjelpa jeg og mine kollegaer yter hver eneste dag for at de rusavhengige og deres pårørende skal få et verdig liv. I et til tider rustent system.

Red.anm.: Adresseavisen kjenner skribentens identitet, men av hensyn til familien er hun anonym.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe