Martin Ystenes, avtroppende professor ved Institutt for materialteknologi, NTNU  Foto: Privat

Hva er de greiene med kjønn, lissm?

Jeg er 100 prosent hetero mann, men jeg har utfordret en kjønnsstereotypi: Jeg går i skjørt. Så og si alltid. Ikke fordi jeg ønsker å utfordre tabuet, men fordi jeg ikke lenger aksepterer at jeg ikke er genetisk kvalifisert til å bruke et plagg som fungerer så godt for meg.

Jeg begynte med skjørt på fjellet, og var panisk for at folk skulle se meg. Men folks reaksjoner var annerledes enn jeg ventet, det var nærmest som «det er helt normalt, bortsett fra at ingen gjør det». Så jeg sluttet etter hvert helt å bruke bukser, og begynte å fundere på hvorfor slike kjønns-signaler er så viktige for oss.

LES OGSÅ: FILMANMELDELSE: Debatten om kjønn trenger film som dette

Jeg vokste opp med en mor og en far som trivdes i sine klassiske kjønnsroller, men som også var glade for den utviklingen de så. Jeg hadde to jevnaldrende søstre. De likte å lese, jeg klatret i trær. Jeg var flink i realfag, de var flinke i språk. Men det var fordi vi var forskjellige individer, ikke fordi jeg var gutt og de var jenter. Men vi så forskjellige ut når vi skulle være fine.

I puberteten ble forskjellen på gutter og jenter tydelig, men bare på det at vi var gutt eller jente. Noen jenter sa de var var dumme i matte fordi de var jenter, men da hadde de ingen sjanse hos meg. Likhet mellom kjønnene var for meg en selvfølge og en forventning.

Rundt 1970 lot jeg håret vokse langt. En gang pekte ei jente på meg og sa «henne», og en venn av meg lo så han trillet. Skulle jeg bli flau? Jeg lo, jeg også.

LES OGSÅ: Når skal vi anerkjenne at det finnes mennesker som ikke er kvinner eller menn?

Da jeg begynte med skjørt, forsvant også den koblingen til kjønn i mitt hode. Nei, ikke helt, både langt hår og skjørt er fremdeles vakre, feminine signal, men bare når de bæres av en kvinne. Man synes ikke skotter er feminine. Cesar og Jesus brukte heller ikke bukser.

For 100 år siden var livet enkelt og binært: han/hun. Kjønnet bestemte hvem du var, hva du kunne gjøre og hvordan du skulle se ut. Kjønnet var entydig og bestemte nesten alt i livet ditt. Mine unge, ikke-binære venner har fått meg til å se hvor mye av dette som ennå henger igjen.

I dag er det bare to situasjoner hvor kjønn er helt avgjørende: Forplantning og sport. Ta eventuelt med toaletter og garderober og mye man kaller «moral». Men ellers? Hvorfor oppfører vi oss da fremdeles som om kjønn var viktig?

Kjønn er greit når man skal finne en partner og mange elsker å uttrykke kjønnsidentiteten gjennom hvordan de ser ut. Men ikke alle tenker slik. Kanskje er fokuset på utseende et signal om at kjønnsidentitet fremdeles er en tvangstrøye?

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Jeg spår at om hundre år er «hun» og «han» like arkaisk som «De» og «Dem» i dag, bortsett fra som stilelementer i kunst og kurtise.

Jeg har trivdes i en binær verden og mange vil fortsatt ha det slik. Men ungdom i dag stiller spørsmål ved betydningen av kjønn, og det spørsmålet går ikke bort. Når dagens ungdom får sine egne barn som stiller spørsmålet i overskriften, da vil foreldrene deres tenke: Nei, si det?

Da blir det ikke snakk om to eller flere kjønn, men ingen. Bortsett fra til privat bruk mellom voksne.

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe