Vi har tro på at framtida vil bringe arbeidsplasser innen CO₂-fangst og -lagring, sjøl om det i dag er kostbart og at det fremdeles er usikkerheter knyttet til dette, skriver debattantene.   Foto: Scanpix

Karbonfangst og lagring er for dyrt, for usikkert, men likevel mulig?

For 10 år siden startet vi faget «CO₂-lagring» på NTNU. Den gang var det ca. 8–10 studenter som tok faget. I år er det over 30 studenter.

I Norge er det godt kjent med at det er lagret nesten én million tonn CO₂ hvert år siden 1999 på Sleipnerfeltet i Nordsjøen. Ved utgangen av 2020 er det lagret ca. 26 millioner tonn CO₂ på Sleipner og Snøhvit til sammen. For øyeblikket injiseres det ca. 1.4 million tonn CO₂ på norsk sokkel, og dette utgjør ca. 2–3 prosent av Norges samlede utslipp per år.

LES OGSÅ: Her er det mer utslipp enn noen andre steder i Trondheim.

Nå planlegger Norge et unikt prosjekt (Northern Light) der CO₂ skal fanges på sementanlegget i Brevik, fraktes med skip rundt Norskekysten og pumpes ned i en brønn sør for Trollfeltet. Kostnadene for et slikt prosjekt er betydelige, og derfor er det naturlig at Stortinget er med på å finansiere dette prosjektet, slik at Equinor og partnere kan gjennomføre sikker lagring på sokkelen.

Det er svært vanskelig å regne ut hva det koster å fange og lagre CO₂ i stor skala, men typiske estimater er mellom 400 og 2000 kroner per tonn, avhengig av type utslipp som det fanges fra. Norske universiteter og forskningsmiljøer har vært aktive innen forskning på dette feltet i flere tiår nå. Norsk kontinentalsokkel er stor, og Oljedirektoratet har beregnet at vi sannsynligvis kan lagre mer enn 50 milliarder tonn CO₂, altså ca. 1000 ganger mer enn de årlige utslippene i Norge. Til sammenligning er de årlige globale utslippene ca. 30 milliarder tonn.

LES OGSÅ: Klimaomstilling: Norge kan ikke få i pose og sekk

Norge har en unik fordel i og med at vi kjenner vår kontinentalsokkel svært godt gjennom mange år med leting og produksjon på norsk sokkel. Mange politikere, klimaforskere og flere IPCC-rapporter peker på at fangst og lagring av CO₂ er et av mange virkemidler for å redusere mengden av CO₂ i den tynne atmosfæren som omgir jorda.

Mye av forskningen fokuserer på å redusere kostnadene med fangst og lagring, samt å minimere risiko forbundet med lagring til havs. En måte å kontrollere at injeksjon av CO₂ går bra, er å bruke geofysiske metoder for å kontrollere at gassen lagres der den skal og forblir der. Det er alltid en viss risiko for små lekkasjer og uventede hendelser når en pumper gass ned i sedimentære lag i jorda. I denne sammenheng kan det nevnes at det er funnet naturlige forekomster av CO₂ i undergrunnen som har vært der i mer enn en million år.

I et nytt senter for geofysisk overvåking og varsling (CGF) på NTNU er et av målene å finne nye og billigere måter å overvåke lagring av CO₂ på. For noen tiår tilbake fant noen forskere ut at det gikk an å bruke vanlige fiberkabler som vi i dag bruker til telekommunikasjon til å lytte etter lyd med. Slike kabler er langt billigere enn vanlig seismisk lytteutstyr, og derfor undersøker vi om vi rett og slett kan erstatte dyrt seismisk utstyr med billigere fiberoptiske kabler. En slik besparelse vil sannsynligvis være et beskjedent bidrag i totalregnskapet for lagringsbudsjettet for et CO₂-prosjekt, men likevel bidra til å senke kostnadene.

  • LES BAKGRUNN: Senterpartiet avviser at FNs klimarapport bør føre til en større omlegging av olje- og klimapolitikken i Norge
  • LES BAKGRUNN: Når det brenner på dass, er ikke løsningen å peke på Polen
  • En annen viktig side av slik overvåkning er å måle naturlig seismisitet i lagringsområdet før en starter injeksjon for å finne ut om den øker på grunn av injeksjonsprosessen. Derfor er Norsar, som er et ledende forskningsmiljø innen jordskjelv sentral i CGF. Vi har også laget en skalert modell av formasjonen der en i dag lagrer CO₂ på Sleipnerfeltet der vi kan teste hva som er mulig å detektere av lekkasjer og hvor tidlig i prosessen en kan forvente å oppdage slike utsivinger.

    For 10 år siden startet vi faget «CO₂-lagring» på NTNU. Den gang var det ca. 8–10 studenter som tok faget og i år er det over 30 studenter. Utfordringen er selvsagt knyttet til at det i dag ikke er arbeidsplasser innen dette feltet. En hensikt med slike sentra for forskningsdrevet innovasjon som forskningsrådet har tatt initiativet til, er å skape arbeidsplasser knyttet til det som i dag er forskning. Det er krevende og krever at mange med forskjellig erfaring og ståsted samarbeider.

    Derfor har vi tolv partnere i vårt senter som hver på sin måte bidrar til nettopp det å skape økt innovasjon internt i sin bedrift eller skape ny virksomhet. Vi har tro på at framtida vil bringe arbeidsplasser innen CO₂-fangst og -lagring, sjøl om det i dag er kostbart og at det fremdeles er usikkerheter knyttet til dette. Det kan også være kostbart å ikke prøve ut denne teknologien. Vi tror at forskning og praktiske prosjekter vil bidra til å gjøre dette mulig.

    Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe