Få de livsviktige Thyroid-medisinene tilbake på refusjonsordningen og gi mer penger til forskning for at befolkningen, skriver Tonje Helen, som skriver at hun i mange år ikke fikk den behandlingen hun trengte.  Foto: Privat

Jeg har mistet mange år av livet mitt


#min valg kamp sak

Politikerne har sine valgkampsaker. Hva er din? Send innlegg til debatt@adresseavisen.no.


#minvalgkampsak: kvinnehelse

Jeg er en kvinne på 36 år som har mistet mange år av livet mitt fordi legene ikke trodde på meg. Om leger hadde hatt mer kunnskap om sykdommen, ville mange tusen mennesker fått raskere og bedre helsehjelp. Depresjon. Hevelser i ansiktet. Stemmeforandringer. Heshet. Hukommelsessvikt. Stort søvnbehov. Appetittløshet. Lav blodprosent. Slik var 20-årene for meg.

#minvalgkampsak: Bli med i debatten!

LES OGSÅ: La meg velge selv

I 18-årsalderen begynte jeg å innse at noe ikke stemte. Jeg var deprimert og svært sliten fysisk. Etter videregående prøvde jeg å jobbe, men klarte ikke så mye. Jeg fikk heller ikke hjelp fra legen. Jeg ble kun fortalt at «det er ikke noe galt med deg», «det er bare psykisk», «du er deprimert» og «dette er noe du må leve med».

I dag er jeg ikke bitter, for jeg sitter igjen med mye livserfaring, mer kunnskap som kan hjelpe andre i samme situasjon, en god fysisk og mental styrke, samt stolthet over å ha kommet dit jeg er i dag – da jeg har et begivenhetsrikt liv som jeg er takknemlig og glad for. Jeg har en jobb jeg stortrives i, mann og barn.

LES OGSÅ: Velkommen til vår verden!

I 2008 fikk jeg konstatert høyt stoffskifte som etter medisinering utviklet seg til lavt stoffskifte. Jeg er én av 190 000 kvinner i Norge med en stoffskiftesykdom. Jeg har vært hos mange leger. Min erfaring er at det er for lite kunnskap blant norske leger om stoffskiftesykdom. Jeg har mistet mange år i ung alder fordi jeg ikke fikk tilstrekkelig offentlig helsehjelp tidlig nok. Til slutt gikk jeg privat. Veien dit har kostet på mange måter. Mest av alt økonomisk, men også de tapte 20-årene. Flere år av arbeidslivet gikk tapt, skolegang over et mye lenger tidsperspektiv og mange kamper ved flere instanser om å bli trodd.

Thyroid-medisinen som har gitt meg livet tilbake, er ikke på blå resept i Norge. Og paradokset er at medisinen som fikk meg ut i arbeid for noen år siden, må jeg betale selv, og hvis jeg ikke hadde hatt råd til det, ville jeg den gang ha ligget hjemme fordi jeg ikke hadde hatt energi til å komme meg opp hver dag. Jeg betaler opp mot 20 000 kroner i året for medisinene. Hvilken nytte har samfunnet av at jeg ligger hjemme?

Byrden det er å ta regien selv overfor lege, familie og samfunnet er stor. Man risikerer å bli mistenkeliggjort, men også tape stolthet etter å blottlegge seg fullstendig. Jeg mener det ikke hadde trengt å være slik om det var mer forskning på temaet, og dermed mer kunnskap i samfunnet. Det som hadde hjulpet meg om jeg skulle ha skrudd tiden tilbake, er at legen hadde trodd på meg og tatt det jeg sa på alvor, at legen hadde vist mer velvilje til å hente inn kunnskap om min situasjon, og vært åpen for utprøving av ulike medisiner.

Min bønn til politikere og Helse-Norge er derfor: Få de livsviktige Thyroid-medisinene tilbake på refusjonsordningen og gi mer penger til forskning for at befolkningen, og særlig legene får mer kunnskap om stoffskiftesykdommer.

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe