Plutselig ble jeg «en høyreekstrem vindmøllefascist»

I min forrige kronikk, et opprinnelig facebookinnlegg, forsøkte jeg å ta et oppgjør med en ukultur innenfor både vindkraftdebatten og samfunnsdebatten generelt. Etter reaksjonene å dømme, føler jeg at jeg har både lyktes og mislyktes med mitt forsøk. Jeg prøver igjen.

Et arrangement som opprinnelig var ment til å markere ferdigstillelsen av vindkraftutbyggingen i Åfjord, fikk raskt et annet fokus. Det er ikke til å stikke under stol at dette arrangementet provoserer og gjør noen vindkraftmotstandere forbannet. Christina Fjeldavli oppfordret artistene til å trekke seg fra arrangementet. Oppfordringen i seg selv er det ikke noe galt med. Det som derimot er galt og som var opphavet til mitt innlegg, var hatmeldingene og personangrepene artistene fikk i kjølvannet av denne oppfordringen. Noen av artistene trakk seg på grunn av dette. Skolekorpset trakk seg av frykt for å motta dette selv.

Ina Victoria Rånes  Foto: Privat

LES OGSÅ:

Det er ikke noe nytt at vindkraftdebatten noen ganger går over til personangrep og hatmeldinger, noe som igjen kan bidra til å bygge opp en fryktkultur. Selv om flertallet av vindkraftmotstanderne tar tydelig avstand fra denne ukulturen, er det også tydelig at for noen er slike virkemidler tillatt så lenge det tjener saken. Og dessverre er det de som roper høyest som er de som høres best. Det er de som treffer hardest.

Innlegget mitt handlet ikke om å være for eller imot vindkraft. Det handlet heller ikke om samenes kamp mot vindmøllene. Likevel var det nettopp dit Christina Fjeldavli dreide det i sitt svar. Det virket som om hun prøvde å unngå det jeg egentlig ønsket å formidle.

I diverse kommentarfelt ble det skapt en usannhet om at barn ble truet i denne saken. Det er ikke noe jeg har ytret. Utsagnet om at «ungdom skal ikke trues til stillhet» handler om den generelle samfunnsdebatten. Vi skal ikke ha et samfunn hvor barn og unge ikke tør å delta på ting fordi de får eller frykter å få hets i etterkant.

Les flere saker og debattinnlegg om vindkraft her!

Samtidig blir jeg anklaget for å skjære alle vindkraftmotstanderne over en kam. I kommentarfeltene bygges det opp til at jeg forsøker å sverte motvindkampanjen, og ifølge Fjeldavli går jeg «langt i å påføre naturvernere kollektiv skyld fordi noen har gått over streken». I tillegg skriver noen at jeg forsøker å få til «en oppfatning om at vi som er imot vindindustrien er terrorister og fanatikere!». Dette er kommentarer uten rot i virkeligheten.

Når de saklige argumentene uteblir, kommer personangrep og konspirasjonsteorier på løpende bånd. Etter å ha lest kommentarer under mitt eget innlegg samt på noen facebooksider, kan man nå beskrive meg på følgende måte:

Jeg er en høyreekstrem vindmøllefascist godt betalt av Fosen Vind. Innlegget fikk jeg hjelp til å skrive gjennom et PR-byrå, for jeg kan jo umulig ha skrevet det selv. Det er også en sammensvergelse mellom TrønderEnergi og Adresseavisen som gjorde at jeg fikk spalteplass i avisa. Jeg er blottet for empati og har null kunnskap om vindmølledebatten. Samtidig kan det stilles spørsmålstegn ved min kompetanse som lektor. Stakkars elever! Jeg er jo faen ikke sann.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Selv om den positive responsen var atskillig større enn den negative, er det sistnevnte jeg legger mest merke til. Det er konspirasjonsteoriene og personangrepene folk ser. Det er jo de som er mest spennende. Problemet er at det blir vanligere og vanligere å få slike kommentarer og det som enda verre er, dersom man ytrer seg om en sak. Hvis en slik ukultur får lov til å vokse, kan konsekvensene være at færre og færre deltar i samfunnsdebatten fordi frykten for å få hets utkonkurrerer ønsket om å ytre seg.

Voksne og debattdeltakere har et særskilt ansvar for å vise hvordan en saklig debatt skal foregå. Det skal være trygt å ytre sin mening, uansett hvilken side man står på. Hvis vi ikke tar et ordentlig oppgjør med ukulturen i samfunnsdebatten nå, hvem vet hvor vi er om noen år?