Marit Uthus mener vi må snakke mer om verdier om vi skal få flere til å bli i læreryrket.  Foto: Mariann Dybdahl

Hvorfor vil ikke flere bli lærer etter «lærerløftet»?

Vi går et nytt skoleår i møte og læreryrket er under press. For å forstå situasjonen i skolen slik den oppleves for lærerne selv må vi snakke mer om verdier.

Jeg kjenner en lærer. Det er som at hun er født til jobben. Hun er ambisiøs på egne vegne og har mye hun vil utrette for elevenes trivsel og læring i skolen. Og så liker hun så godt å lese for dem. Hun er glad i skjønnlitteratur selv, og når hun leser gode barnebøker for elevene og ser hvor godt det gjør dem å dvele ved en annen historie; ja da føles det som at hun har verdens fineste jobb. Så tenker hun på det, at i en samtid som spinner raskt av gårde, i en travel barnehverdag, så tar hun seg den tiden. Hun leser for dem i visshet om at det er til deres beste, selv om læreplanen tilsier at hun burde prioritere annerledes, skynde seg, slik at elevene når kunnskapsmålene som er satt for dem. One size fits all? Ikke så enkelt nei. Faktisk så hadde de lært mer elevene, tenker hun, om ikke læreplanen la den samme høye lista for alle. Og hvem vet vel det bedre enn henne, der hun står med begge beina godt planta i klasserommet?

LES OGSÅ: Om barnehagestart: Svaret på stress hos barna er økt bemanning og kjente fjes på jobb

Mens reallønnsveksten for lærerne går ned, øker arbeidspresset i yrket. Ikke bare er det forventet at lærere skal levere «varen» hva angår kunnskap, og slik bidra til verdiskapning i samfunnet. De står også ovenfor stadig flere lovpålagte oppgaver og krav om dokumentasjon. Situasjonen fremstår paradoksal. Samtidig som flere barn og unge strever i en presset samtid, opplever lærere at de ikke har rammer til å møte dem på en god måte. De ser motiverte elever med potensiale, men også at veien til nederlag og utenforskap for mange er kort. Så er det kanskje ikke så rart at det nå for andre året på rad er færre som søker seg til lærerutdanning, at over 15 prosent av «lærerne» i grunnskolen ikke har godkjent utdanning eller at halvparten av alle lærere har vurdert å slutte i yrket det siste året. Til tross for regjeringens storsatsing på «Lærerløftet», med mål om økt kompetanse og status for lærerne, er situasjonen hva angår norsk skole nå kanskje mer alvorlig og prekær enn noen gang.

LES OGSÅ: KOMMENTAR: Her er beviset på at gratis SFO har mye for seg

Hva var det som gikk galt? At «verdens viktigste yrkesutøvere» trenger god kompetanse, bedre arbeidsvilkår og høyere lønn kan synes opplagt, men er det likevel noe vi har mistet av syne? Noe som kan gi en dypere forståelse for hvorfor det er så viktig for lærerne å kunne utøve arbeidet sitt på en god måte? Ja, jeg mener det, og det handler om verdier. Læreryrket er nemlig ikke bare et modig valg, det er også et verdivalg. I det ligger at motivasjonen for å bli lærer springer ut av et ønske om å se den enkelte elev, bygge gode relasjoner og engasjere elevene og gi de lyst til å utforske og lære. De vil også «sette spor» på den måten at de ønsker å ha en positiv innvirkning på elevenes liv i fremtiden og slik utrette noe til det bedre for samfunnet. Det er med andre ord snakk om indre verdier, verdier de bærer med seg, som forklarer yrkesvalget. Motsatt kan vi se for oss at valg av yrke kan være motivert av ytre- eller mer nytteorienterte verdier, slik som for eksempel å oppnå høy status eller lønn, men det er altså få som velger læreryrket av slike grunner.

Så, hvordan forstå lærernes arbeid i lys av deres indre verdier? Jo, all den tid de får realisert verdiene, opprettholder de en sterk motivasjon og trives i arbeidet. I dette ligger at de kan strekke seg langt også under dårlige arbeidsvilkår eller med lav status og lønn, så lenge de får gjort det som blir til det beste for elevene. Belastningene derimot, oppstår i det øyeblikket de ser elever som strever uten mulighet for å hjelpe. Da trues verdiene deres, og hvis det er realiteten over tid utløses følelser av avmakt og utmattelse; følelser som forsterkes av at de er den yrkesgruppen i utdanningssystemet som står nærmest elevene, og sånn sett er alene om å kjenne omkostningene for elevene på kroppen.

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe

Selv om lærernes verdibaserte yrkesvalg tilsier at de holder ut lenge, er tallenes tale klinkende klar på at de ikke holder ut inn i evigheten. Som den læreren jeg kjenner. Her om dagen fortalte hun meg at hun gikk med tanker om å ikke klare stå i dette yrket helt fram til pensjonsalderen; at hun fulgte med på stillingsannonser, ja, og at hun lurte på om en jobb i lærerutdanningen kanskje var noe for henne? Ikke for det, hun ville helt sikkert ha blitt en god lærer-utdanner også, og bidratt til at skolen fikk enda flere gode lærere. Men hva skulle det være godt for, hvis de ikke holder ut særlig lenge, de heller?

Bare så det er sagt, jeg kjenner ennå en lærer, en god en - og med denne kronikken henvender jeg meg til de som har mere makt enn meg, som kan sørge for at hun får forbli nettopp det. Kompetanse alene er ikke nok. De økonomiske bevilgningene til skolen må økes, det må være nok lærere i skolen, og de må få god støtte i spesialpedagoger og andre yrkesgrupper. Og kanskje viktigst må rigide mål- og konkurransebaserte vurderingssystemer i skolen bygges ned, til fordel for økt tillit og handlingsrom til lærerne. Og så var det dette med status og lønn da. Spør du læreren selv hva hun tenker om det, vil hun sikkert si at det langt fra er det viktigste. Hennes verdier er jo som nevnt ikke der. Spør du meg, mener jeg at hun nettopp derfor fortjener høyere status og lønn, for sin egen del, men også for samfunnet. Arne Garborg har rett i det: «Det hjelper korkje med timeplanar eller instrukser eller nokon ting: det som gjer skulen til det han er, er læraren.»

Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!