Bildet er tatt under minnemarkeringa etter 22. juli i Trondheim.   Foto: Håvard Jensen

Ti år etter terroren – hvem har ansvaret for oppgjøret?

I 10 år har jeg hatt ansvar for oppfølgingen av berørte og etterlatte etter terroren den 22. juli. I uka som gikk var jeg sammen med mange av dem på minnemarkeringene i Trondheim og Hommelvik. Det var en sterk opplevelse. For første gang ble det nå satt et søkelys mot de underliggende forhold som gjorde terroren mulig, nemlig det politiske og ideologiske tankegodset som inspirerte terroristen. Dette er et tankegods vi må ta et oppgjør med, uansett politisk ståsted.

22. juli er ingen nøytral minnedag der vi samles i en felles forståelse av en hendelse som har vært viktig i nasjonens historie. Det er en minnedag for 77 mennesker som ble drept og skadet i et politisk motivert angrep mot Ap og AUF. Da er det naturlig at fokuset rettes mot hendelsen og dens dypereliggende årsaker. I 10 år har politikerne gått som katten rundt den varme grøten, i frykt for å ta et oppgjør som likevel må komme. I år fikk vi en forsiktig start.

LES OGSÅ: Jonas Skybakmoen: Det holder ikke bare å be om et oppgjør. Noen må ta det.

Det har vakt både undring og reaksjoner at tidligere Høyre-ordfører i Oslo, Fabian Stang, i et Facebook-innlegg nettopp på denne dagen gikk til angrep på Jonas Gahr Støre fordi han hadde påpekt det nærmest selvinnlysende, at høyresiden har et særlig ansvar for at oppgjøret kan finne sted. Stang sitt poeng synes å være at på en felles minnedag skal de kontroversielle temaene ligge. Spørsmålet i forlengelsen av hans Facebook-innlegg er imidlertid: Hvordan kan den som selv har vært utsatt for et angrep, ha troverdighet til å gjennomføre et åpent og innsiktsorientert oppgjør? Vil ikke Ap’s egeninteresser føre til at hele oppgjøret da kan avfeies som et uinteressant selvforsvar?

I Dagsnytt 18 samme dag avviste statsminister Erna Solberg at Høyre skulle ha et spesielt ansvar for et sånt oppgjør. I stedet sa hun at hun ikke ville bli slått i hartkorn med dem som støtter terrorisme. Dermed bekrefter også hun – om enn indirekte – at denne dagen rommer politisk sprengstoff.

Hva viser dette?

LES OGSÅ: Sivert Bjørnstad (Frp): Vi som er igjen må føre kampen videre - uavhengig av partifarge

For det første: Oppgjøret har ventet altfor lenge. Jens Stoltenberg fryktet for splittelse og polarisering i tiden etter angrepet, og det hadde han nok grunn til. Men splittelsen var allerede et faktum fra første stund og den har antakelig økt i årene som har gått.

For det andre: Det blir ikke lettere å ta et oppgjør når hendelsene har kommet på avstand. Det blir verre. All erfaring viser at benektelse, bagatellisering og uhensiktsmessige tolkningsperspektiver har en tendens til å sette seg fast når de blir stående uimotsagt over tid.

For det tredje: Motviljen i Høyre og FrP mot å ta dette oppgjøret handler antagelig ikke om berøringsangst, men kanskje heller om frykt for at politiske motstandere skal tjene på det. Det er velkjent at offeret får folkets sympati; på hver sine ulike måter ser det ut til at disse to partiene har prøvd å manøvrere seg inn i posisjoner der de kan få en bit av offerrollen.

LES OGSÅ: Medieforsker om 22. juli: - Ordet hendelse dekker bredt, men dekker også til

I dag er risikoen for høyreekstrem terror større enn for 10 år siden. Utøya-terroristen har inspirert til terrorhandlinger både i Australia og i Norge. Da er det tankevekkende at 44 prosent av Høyres velgere og 69 prosent av FrPs velgere mener at Ap bruker terrorhendelsen til å slå politisk mynt på den. I et slikt klima er det nesten umulig for noen på venstresiden i norsk politikk å føre an i et oppgjør om ideologien bak 22. juli-terroren: De blir automatisk mistenkeliggjort og beskyldt for å ha politiske motiver. Men like umulig som det er for venstresiden å få i gang et oppgjør, like uakseptabelt er det at et levende demokrati skal redusere terrorhendelsen til å bli en diskusjon om politihelikoptre, beredskap og krangel om hvem som er de virkelige ofrene.

Uten at de konservative partiene tar ledelsen, vil vi aldri få noe reelt oppgjør med tankegodset og ideologien bak 22. juli-terroren. For det var ikke nasjonen som ble angrepet, det var i høyden våre felles, liberale verdier. Alle vi som ikke var på Utøya eller i Regjeringskvartalet, kom uskadet fra hendelsene. Selvsagt er vi berørt, det er likevel noe helt annet. Det var bare Ap og AUF som ble angrepet.

LES OGSÅ: DEBATT: Hatet finnes fortsatt

Den store utfordringen nå er å skape fora for dialog, diskusjon og gjerne ideologisk kamp. Fora der også de rammede – terrorens virkelige ofre – får rope ut sin smerte, sitt sinne og sin fortvilelse. Mye tyder på at den kommende valgkampen vil få beredskap som et sentralt tema, i alle fall har Høyre varslet det. Da bør i så fall fokuset rettes mot de mest iøynefallende utfordringene i dette landskapet. Det handler om evnen til å inkludere personer som står i fare for å suges opp av høyreradikale miljøer. Det handler om viljen til å ta et oppgjør med holdninger som har bidratt til å gjøre fremveksten av 22. juli-terroristens virkelighetsforståelse mulig. Og det handler om mot til å gjennomføre oppgjøret - også om det skulle medføre tapsrisiko for egne politiske interesser.

Kampen mot terrorisme vinner vi aldri, er det noen som sier. Det er kanskje riktig, i det minste dersom tanken er den at løsningen ligger i å møte trusselen med å væpne seg til tennene. Et våpenkappløp er det ingen som kan vinne, bortsett fra våpenprodusentene. Vi bør i stedet jobbe for å spre gode holdninger – og i så måte kan rosetogenes budskap fra julidagene i 2011 om fred og forsoning ha noe for seg. Gode holdninger spres særlig gjennom personlige kontakter, for eksempel ved at vi går i dialog med mennesker som tenker annerledes enn oss selv. Da må vi vite hvordan de tenker, disse som tenker annerledes. Vi må være villig til både å lytte og til å lære.

LES OGSÅ: Overlevende etter 22. juli Audun Otterstad: Ikke skyt meg, kjære høyreekstremist

En robust beredskap kan bare bygges gjennom en felles bevisstgjøring, der vi tar avstand fra konspirasjonsteorier, forestillinger om snikislamisering av samfunnet og redsel for venstrevridd multikulturalisme.

En slik beredskapsplan har vi ikke sett ennå.

Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe